REDSELSAGGRESJON

Redselsaggresjon er den aggresjon hunden kan vise når den er redd. Dette er den rake motsetningen av dominansaggresjon som er svært genetisk betinget. Redselsaggresjon er i høyeste grad tillært (mange ganger gjennom smerte) og er derfor mye enklere å behandle. Redselsaggresjon er også den vanligste årsaken til at barn blir bitt av hunder. Ofte fordi barnet og hunden blir skremt på samme tid. Det er viktig å være klar over at de fleste hunder faktisk ikke mener å skade barnet. Bittet kommer som regel som en konsekvens av at hunden blir redd eller panisk, og biter for å komme ut av en ubehagelig situasjon. Slik adferd forekommer som regel med unge og uerfarne hunder (gjerne i puberteten) og ofte med barn som er urettferdige mot hunden (i hundens perspektiv vel å merke). Guttebarn mellom 5 og 14 år blir bitt oftest og når vi observerer hvordan de ofte leker, skjønner vi hvorfor.

Det er viktig å være klar over at redsel er en naturlig overlevelsesdrift hos hunder, og de ville ikke ha klart seg uten. Det er utfallet av dette som til tider blir feil. Noen ganger er hunden påvirket av tidligere negative erfaringer, nerver eller særlig lavt mot. Hunders reaksjon på redsel eller smerte er en blanding av fysiske, fysiologiske og emosjonelle faktorer. Selv om mange typer av aggresjon har sitt utspring i valpens sosialiseringsperiode, kan en hund utvikle redselsaggresjon i hvilken alder som helst.  Det sier seg selv at en eldre, erfaren hund ikke har så lett for å utløse en slik aggresjon, som en ung og uerfaren hund.

Redselsaggresjon er ofte ikke så vanskelig å identifisere, da hunden kroppsholdning ofte veksler mellom overgivelse og aggresjon. Ørene ligger tett inn til hodet og ofte helt flate. Halen er svært lav og enden av denne beveger seg som regel med korte, raske bevegelser. Andre kjennetegn er at hunden trekker leppene tilbake for å blotte tennene. Hunden krummer ofte ryggen og holder hodet svært lavt. Den kan også slikke nesen sin, dette er et tegn på unnvikelse som også viser hvilken emosjonell konflikt hunden er i.

Den viktigste årsaken til at barn blir bitt er at hundene ikke har vent seg til barn under sosialiseringsperioden. De oppfatter derfor barn som en annen art enn voksne. Barn som ikke har nådd puberteten lukter også annerledes. Barns bevegelsesmønster er også annerledes enn voksne og dette kan virke underlig for hunden. Redselsaggresjonens årsak kan være komplisert eller svært enkel: En av årsakene til at hunder overreagerer ovenfor barn er at de forbinder disse med noe negativt. De kan tidligere ha blitt dratt i ørene av et barn eller opplevd andre lignende episoder. En årsak jeg har konstatert med selvsyn er at hunden er blitt avstraffet i barns nærvær og forbinder i senere sammenheng ubehaget med barnet.

Redselsaggresjon forekommer like ofte hos hannhunder som hos tisper og har ingenting med hormoner å gjøre. Denne adferden forsterkes naturligvis gjennom innlæring. Hunden blir redd, utløser aggresjon, nafser eller biter etter trusselen, denne trekker seg unna og hunden gjør en erfaring: Det er effektivt å bite når en er redd !!!! Ett eiendommelig faktum er at i motsetning til positiv forsterkning trenger denne type av læring kun en erfaring for at hunden skal etablere læring. Av dette kan vi trekke den konklusjon at alt som er ubehagelig lærer hunden fort.

Nedarvet redselsaggresjon er et mye større problem. Dette inntreffer bl.a. hos enkelte av tjenestehundrasene bl.a. på enkelte linjer av Schæferen. Disse hundene kalles ofte angstbitere, noe som er en meget treffende og dekkende beskrivelse av deres adferd. At redselsaggresjon kan fremkalles med smerte har jeg konstatert med selvsyn, både på tjenestehunder og brukshunder - unge som gamle.

Under Varg`s tannfelling oppsto ett problem. Under lek satte han fast en fiskekrok i munnen. Vi reiste til veterinær, Varg fikk bedøvelse, sovnet og kroken ble fjernet. I det hunden er i ferd med å våkne oppdager veterinæren at en tann er i ferd med å vokse opp ved siden av en annen. Uten noe videre bedøvelse tok veterinæren et redskap, holdt valpen fast og fjernet den løse tannen mens Varg sloss som en gal for å komme løs. Siden har han vært belastet av veterinærmiljøer og dette kan ikke heles. Lignende har andre erfart når de er til veterinær med valp for å få de første vaksiner. Dette kan imidlertid forebygges svært enkelt blant annet. med å gi valpen andre forventninger. Da merker den ikke stikket. Har tenkt ut gode teorier om hvordan jeg skal løse dette !

Noen hunder kan bli så redde at de tømmer både tarmer og analkjertler. Jeg har hørt om hunder på funksjonsanalyse som ble så redde av enkeltmomenter at folk måtte på leteaksjon etter hunden etterpå. Heldigvis er det ikke så ofte at slik panisk redsel fører til aggressivitet.

Først og fremst må valpen sosialiseres på riktig måte. En valp tilpasser seg omgivelsene og vokser opp til en hund som ikke er redd for lyder, lukter og nye synsinntrykk. Forutsetningen er at hunden har en bunnsubstans av positive erfaringer med seg inn i sitt voksne liv.

En valp må få treffe barn, postbudet, katter og andre dyr, kjøre med bussen, møte menneskemengder og reise med toget. Dette er en meget vesentlig del i valpens oppvekst og mange repetisjoner er nødvendig for at valpen ikke skal bli engstelig på et senere tidspunkt. Om valpen utsettes for mange inntrykk som liten er det lite trolig at den blir redd som stor. Likevel, blir valpen redd under oppveksten kan dette sette et varig sår som aldri vil gro. Alt med måte og i kontrollerte omgivelser er mitt råd.

Arvelig redselsaggresjon er ikke så lett å forebygge, men kan likevel dempes med riktig sosialisering. Igjen vil jeg påminne om viktigheten av å gjøre det korrekte valg av valp. Den søte og koselige valpen i et hjørne av en valpekasse kan sikkert være en hjerteknuser, men det finnes likevel en mulighet for at den vokser opp til å bli en hund som biter i angst på grunn av medfødt tilbakeholdenhet og redsel.

Noe som også kan føre til at en hund biter i angst er korrigering eller avstraffing. Enkelte underdanige hunder kan bite dersom de blir påført ubehag og dette skal man være særlig klar over dersom en kjøper seg en voksen eller halvvoksen hund som en ikke kjenner historien bak.

Min første tjenestehund var en god hund, men hadde likevel enkelte egenskaper som ikke var så positive. Jeg fikk den som ett-åring. Da hadde den vært gjennom flere omplasseringer som ikke lyktes. Den var tilbakeholden og svært reservert ovenfor fremmede mennesker. I feil hender er dette en hundetype som kunne blitt farlig for mennesker, og signalene på dette ville vært synlige i valpekassen (helt sikkert). Et faktum er at også Tjico ble sosialisert og tillitsfull ovenfor mennesker, men det skjedde langsomt og over tid.

I all hovedsak skal hunden lære å omgås mennesker uten å bli redd eller engstelig. Derfor må all trening planlegges og tilrettelegges på en slik måte at det er liten mulighet for at hunden blir redd. Dersom hunden skulle bli redd og utløse aggresjon oppstår som regel en situasjon som vi ikke har herredømme over og utfallet av dette kan ikke gis på forhånd. Spesielt skal man være dette bevisst dersom barn er en utløsende faktor for aggresjonen.

Behandling skal i hovedsak utføres i miljø hvor hunden er kjent slik at dette ikke er en ytterligere belastning for hunden. Dersom vi forutsetter at hunden er redd for mannspersoner skal hunden i hovedsak sosialiseres sammen med mannspersoner frem til at dette ikke er et problem lenger.

Dette kan utføres på følgende måte: Avtal et møteprogram med en mannsperson som ikke er redd for hunder og la denne komme dere i møte. Ha hunden v/fot og gi denne en godbit når personen nærmer seg. Gjenta prosedyren mens personen nærmer seg, selvfølgelig på en naturlig måte. Når personen er helt nærme kan det hele avsluttes med at denne selv gir hunden en godbit og avsluttes med at hunden får ta sosial kontakt. Gjerne avslutter med en lek.

Gi bare godbiter hvis hunden sitter stille og aldri dersom den blir redd eller utløser aggresjon. GI ALDRI BELØNNING OG KLAPP IKKE HUNDEN DERSOM DENNE BLIR REDD ! Det vil naturligvis forsterke problemet.

Mange mennesker tror de kan roe ned hunden eller trøste den dersom den blir redd. I denne sammenheng er dette helt forkastelig, det vil da forsterke problemet. All forsterkning skal skje dersom hunden IKKE viser aggresjon. Hunden lærer fortest dersom vi trener ofte. Gjerne to ganger om dagen til problemet er borte. Viktig å etter hvert konstruere nye situasjoner, variere miljøet og bytte "figurant".

Dersom hunden er redd for barn må situasjonen konstrueres annerledes. Ihvertfall i første omgang. Barnet bør sitte på fanget til en voksen i et rom hvor hunden er kjent. Den voksne bør være en av foreldrene eller en annen som barnet har stor tillitt til. Det er særlig viktig at den voksne ikke er redd for hunder.

Når hunden kommer inn rommet som også skal være fylt av andre mennesker som hunden har tillit til skal den kun få oppmerksomhet når den henvender seg til barnet. Det er særlig viktig at når dette skjer skal hunden roses, få klapp og barnet gir den en godbit. Denne kan også gis av den voksne som har barnet på fanget. Hunden får positive erfaringer og frykten elimineres. Deretter varier vi!

Barn som er redd hunder blir dessverre oftere bitt enn andre barn? Det finnes intet vitenskapelig belegg for denne påstand da frykt ikke kan måles, men det er likevel en teori. Hvorfor? Som tidligere nevnt lukter barn annerledes enn voksne og hunder som ikke er sosialisert på barn behøver nødvendigvis ikke å oppfatte disse "små raringene" som mennesker. Dette tror jeg er årsaken til størstedelen av problemet. SOSIALISERINGEN! Eller mangelen på sådan.

Et annet problem er at barns årsak til frykt for hunder kommer fra foreldrene. Det er på dette området det er mest å hente. Foreldrene er selv redd hunder og instruerer barna om at hunder er farlige. Barna blir selvsagt redde. Hundene leser barnas kroppspråk, klarer ikke å tolke dette, er ikke sikre på at dette er et menneske. Dette utløser redsel,  som kan føre til aggresjon og i verste fall ett bitt.

Korriger eller avstraff aldri hunden om denne viser redsel da dette som regel vil forsterke problemet. På enkelte hunder kan det være nyttig å blokkere aggresjonen med lydighet, men det må si så fall være et særlig alvorlig problem og alt annet har syntes nytteløst. Redselsaggresjon ovenfor andre hunder kan være et slikt tilfelle da det blir særlig vanskelig å sosialisere et slikt problem. Dette kan imidlertid bare utføres av eksperter som har lang erfaring med å løse slike problemer.

Det er imidlertid min erfaring at de de fleste slike problemer kan løses. At de ikke blir løst beror i hovedsak på manglende hundefaglig kompetanse og feil konsultasjon.

Kanskje tittelen hundepsykolog skulle vært rettsbeskyttet…….!

Odd-Ivar