Britt Ellingsen og Atom`e av Oddvarg

Oddvargerne for 2006

For ca 3,5 år siden leverte jeg det første kull fra mitt oppdrett. Britt var en av de som var mest interessert til å kjøpe en tispevalp. Hun hadde fra tidligere lang erfaring som hundefører i norske redningshunder, men hun hadde aldri konkurrert i hundesport før. Likevel meldte hun sin interesse som valpekjøper da hun hadde sans for Kennel Oddvarg sin filosofi, målsetning og visjon.

Britt markerte seg raskt som en særlig reflektert dame som både hadde dressur i blodet og et glimt i øye. Alltid i smittsomt godt humør, lyttende og samtidig tydelig i henhold til de oppfatninger hun selv har. Britt hadde i utgangspunktet liten interesse for konkurranse, men det skulle snart forandre seg. Er det noe livet har lært meg så er det at veien blir til mens vi går på den og målene skaper vi mens veien bygges. Noen ganger stadig større hvis bare forutsetningene ligger til rette for det. Her betyr de forbilledlige påvirkninger svært meget.

A kullet fikk også en kometstart da jeg selv på kort tid hadde mistet to av mine hunder og den tredje hadde jeg lånt bort. Tvillingene hadde jeg heller ikke fått den gangen. Mye av tiden gikk derfor med til å gi kjøperne av A kullet best mulige forutsetninger til suksess, for å skape interesse for sporten og for at disse på et senere tidspunkt skulle kunne være i stand til å gi den samme hjelp til andre valpekjøpere. Sprer man kompetansen i en treningsgruppe, samtidig som det skapes begeistring for de oppnådde resultater, kan utrolige ting skje og det gjorde det.

Som en av totalt fem ekvipasjer fra mitt oppdrett avla Britt m/Atom`e sin ferdselsprøve under norsk vinner 2004. I 2005 var den samme ekvipasje deltaker under samme arrangement og da i SchH III. Siden har det gått slag i slag.

Det som preger ekvipasjen Britt m/Atom`e er utrolig stoisk ro både under trening og konkurranse. Det er helt utrolige samarbeidsforhold mellom hund og hundefører som setter sitt preg på ekvipasjen. Slike forhold oppnår man kun dersom det er totalt harmoni mellom hund og hundefører. En av de viktigste forutsetninger for å oppnå dette er at hunden kjenner forskjell på rett og feil, for hunder som trenes på en slik måte er samarbeidet ofte like viktig som en forsterker. Dvs samarbeidet, oppgaveløsningen og begges tilfredshet er en belønning i seg selv. Forsterkeren setter en ekstra spiss på det hele.

Før IPO NM 2006 var Britt og Atom`e ekvipasjen som svært få forventet det helt store av. Norgesmesterskapet som disse vant gjorde noe med dette og en ting mange la merke til og snakket om var den sportslighet som Britt gav uttrykk for og etter hvert er blitt så godt kjent for. Alltid hyggelig og snakker med alle. Hun bryr seg tydeligvis om både konkurrenter og treningskamerater, i tillegg tar hun den bedømmingen hun får og her har mange noe å lære. Flere har også i ettertid utropt Britt til den moralske vinner av hundesport. Selv tar jeg min egen medisin uten kommentarer for øvrig.

Mon tro om at det er akkurat derfor hun gjør de så bra? Jeg tror det, for du er ikke avhenging av å ha særlig lang erfaring for å vinne, dersom du i utgangspunktet ikke alltid konkurrerer for å vinne. Ei heller har man noe å forsvare hvis man på forhånd heller ikke har spådd sitt eget resultat. Det motsatte er ofte en grunn til at mange får nerver. I tillegg hjelper det veldig å ha trent konkurransemessig både på momenter og program for det er der den kollektive tryggheten og psyken blir til. Pirk og atter pirk.

Under NM i SchH III var det atskilling flere som hadde forventninger til Britt m/Atom`e og tok turen for å se på akkurat disse. To svært gode resultater i spor og lydighet gjorde da også sitt til at ekvipasjen var blant favorittene før gruppe C. Britt og Atom`e hadde i utgangspunktet vunnet da Atom`e ikke slapp etter motprøven. Alt opp til da hadde vært perfekt. Selv sto jeg og ventet på min tur og var m/Bima neste ekvipasje inn på banen. Jeg sto kun noen meter fra Britt og kunne ikke høre slipp kommandoen hennes. Dette har sammenheng med at Britt har en liten hørsels skade og hun hører ikke alltid selv hvor høyt eller hvor lavt hun kommanderer, noe som også til tider har gitt oss noen småproblemer under trening. At det kom et støyende fly over utstillingsområdet hjalp heller ikke. Ekvipasjen ble brutt og 0 poeng, et resultat Britt tok med humør og stoisk ro. Isteden for var det mamma til Atom`e som dro av med seieren. Den ble derfor i familien for å si det slik.

Revansjen tok ekvipasjen under årets WSUV VM i Randers. Sporet var som forventet når man tar i betraktning de rådene vær omstendigheter, i lydigheten kunne vi beskue utrolig flott utstråling og fantastiske samarbeidsforhold gjennom hele programmet. Dessverre var det en del presisjonsmessige småfeil som ødelegger helhetsinntrykket og derfor også poengsummen. I gruppe C viste ekvipasjen sin beste forestilling noen gang. Nesten ingenting å trekke og kun bittene kunne vært dypere. Med en bedre trekning ville De trolig fått 97-98 poeng, men så ble det slik som det ble. Det som for meg igjen var det største og som mange publikummere viste at de satte pris på var den utrolige utstråling, tryggheten og samarbeidsforholdene som var så tydelig og som ekvipasjen etter hvert har blitt kjent for. Aldri har jeg sett en utøver med større selvtillitt i sitt første VM. Det er også sjelden jeg har sett en hund gå med høyere hale gjennom hele programmet i gruppe C. Oppdretteren har hatt verre dager for å si det slik.

Nå er sesongen på hell og om noen dager starter vi på en ny. Neste år har Britt planer om å gjøre storeslem i WUSM VM. I spor trengs det kun småjusteringer og rutine så er de der. I gruppe C må bare hunden bli litt eldre og vokse på seg litt styrke så kommer det. Utfordringen blir i gruppe B. Her har vi lagt planer og nå skal det trenes og pirkes. Britt må også for å lære Atom`e perfekte sitter, innkomster med mer, trene på en helt annen måte enn tidligere da det er de siste 5-7 poengene som er de vanskelige. Planen er lagt så vet vi høsten 2007 at den var riktig.

All honnør til Britt og Atom`e, Oddvargerne av 2006.

Odd-Ivar