Av Odd-Ivar Gjersvik

I løpet av de år jeg har trent og konkurrert IPO/SchH har jeg alltid vært søkene etter kunnskap for å finne et metodevalg og en terminologi som er enkel, forståelig og som passer norske forhold.

Gudene skal vite at jeg har vært innom mange ytterpunkter og besøkt treningsbaner til ulike eksperter med radikalt forskjellig syn på hva som er den riktige veien til målet.

Fra Torpamodellen til Raisers berømte pressingmodell til bruk av klikker i alle tre grupper. Ikke alt har vært like effektivt, men for å etablere erfaring med hva som er riktig, må enn også vite hva som er galt.

Eller ikke passer meg er vel en bedre måte å si det på.

Det er min erfaring at de gode hundene kommer fra de gode dressører og de gode dressørene kommer fra de gode treningsmiljøene hvor samhold og lysten til å hjelpe hverandre er stor.

Det motsatte er vi dessverre ofte vitner til. Hundefolk som ikke kan trene på den samme treningsplassen fordi de ikke kan bli enige om metodevalg eller hvem av dem som er dyktigst til å dressere hund. Ofte har heller ikke disse miljøene eller personene så meget å vise til.

Da blir også førstnevnte veldig viktig.

Det er altså min oppfatning at det er dressøren, figuranten og miljøet som betyr mest. Hvilken metodemodell betyr langt mindre. F.eks. benytter jeg i dag klikker og mye godbiter under lydighetstrening og før jeg begynte med dette brukte jeg ball og krav. Det sistnevnte metodevalget har gitt meg 96 poeng i lydighet i nordisk mesterskap og 95 i WUSV VM.

Likevel forandret jeg metodene og etter min oppfatning til det bedre.

Hundefolk har en tendens til å komplisere ting og jeg har vært en av dem.  Erfaring og noen aha opplevelser har gjort at jeg forsøker å distansere meg fra dette for å gjøre tingene enklere. Da er det også enklere å kommunisere med andre mennesker og disse har lettere for å forstå budskapene.

Dette er også noe jeg lærte og erfarte under runderingstrening med Roar Hansen. Han har et enkelt metodekonsept som gir svært gode resultater. Under hans ledelse kom jeg like langt på en helgetrening med Varg som min forrige hund gjorde på et helt liv. Alt basert på hunden skal gjøre riktige og positive erfaringer.

Når jeg tidligere fikk spørsmål under kurser eller seminar besvarte jeg dem ofte med fremmedord i den tro at elevene fanget opp mitt budskap.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på at jeg alltid fanget det opp selv.

Jeg og Pierre Wahlstrøm hadde en livlig debatt om dette i Belgia for kort tid siden og vi kom fram til at Raisers pressingmodell forstår vi ingenting av. Å lære seg hans uttrykk og forklaringer på disse er svært enkelt og det er de fleste gjør, men hva betyr det ? Hvorfor gjøre det så vanskelig og komplisert ? Å trene hund er svært enkelt !!

Da jeg deltok på Dr. Raiser sitt seminar på Våler ble jeg helt overbevist om at dette var det mest gjennomtenkte og mest komplette treningssystem som finnes. Det er det også mulig at det er, men de fleste som benytter dette systemet i dag får det ikke til ! Det er definitivt INGEN i Norge som er i nærheten engang ! Svært mange adopterer terminologien og deler av systemet uten at de har forstått helheten og dette har gitt mange folk store problemer. 

Likevel, etter seminaret adopterte jeg metodevalget og snakket varmt om dette i alle sammenheng. 

Så kom VM i 1999. Mitt og Vargs første. Varg slapp ikke i Gruppe c og prøven ble stoppet. Den opplevelsen forandret mitt syn på treningsmetoder som bygger på tvang og kunstige stimuli. I ettertid må jeg vel kunne koste på meg at de forandringene jeg har gjort har vært til det bedre og det har resultatene også.

Jeg er den første til å innrømme at Sveriges resultat i WUSV VM har vært svært bra, men å tro at dette skyldes Raisers pressingmodell alene er ikke bare naivt, men langt over grensen til det som er dumt. Resultatet til Sverige ligger etter min oppfatning på at de er dyktige hundeførere med gode hunder. I tillegg har de etablerte miljøer hvor de hjelper hverandre. Det er min oppfatning at de ville hatt like gode resultater om de hadde fulgt en annen modell. At de valgte denne bygger etter min oppfatning på tilfeldigheter og det er hundrevis av modeller å velge mellom.

Jeg vil i dag være kritisk å stille spørsmål med hvilke resultater andre norske har oppnådd med pressing modellen ? Opp og ned på resultatlistene, 90 poeng i gruppe c på hjemmebane og 70 – 85 på bortebane og hunder som blir stoppet pga kontrollproblemer i gruppe c. Hjem for å produsere nye bortforklaringer i store vyer og det meste skal løses med mer tvangspressing eller noe slikt ! At dere ikke lærer !

Er det ikke litt rart at de største tilhengere av pressing mange ganger er de som oftest har kontrollproblemer i gruppe c eller har hunder som er urolige under bevoktning? Jeg tror jeg vet hvorfor !

Jeg tror tiden er inne for forandringer og andre perspektiv. For å oppnå dette kreves åpenhet og folk må våge å blottlegge seg selv. Den som ikke er åpen kan ikke skape forandring. All forandring til det bedre forutsetter åpenhet, men lukketheten kan noen ganger ligge så dypt at man ikke en gang er åpen ovenfor seg selv. Da lurer man seg selv og ser ikke at man lurer andre.

Hundefolks største problem er at de er livende redde for å innrømme feil og svakheter. Vil ikke forandre på noe. Derfor blir de også særlig lette ofre for de mennesker som slår om seg med store ord og vyer. Man forsetter i samme sporet og av og til får man jo rett !! Et og annet godt resultat får man jo og disse blir bevisene på at man har gjort riktig…… De dårlige prøvene har man glemt. Mange ganger kan det være vanskelig å si hvorfor et resultat ble godt eller dårlig. Hva skylds metodevalget og hvordan har tilfeldigheter virket inn.

Jeg vet det og har vært der !

Problemet med praktiseringen av Dr. Raisers metodevalg er etter min oppfatning todelt:

1. Kravet om at hunden skal driftsveksle mellom byttedrift, aggresjon og lydighet.

2. Bruken av tvang og kunstige stimuli for å oppnå dette.

Bare så det er sagt, det er ikke vondt for hunden det Dr. Raiser gjør og hans metoder for dette er anerkjent over store deler av verden. Vi skal likevel huske på at sporten har en nedfelt formålsparagraf som er å tjene avls arbeidet. De egenskaper som hunden viser ute på bruksbanen og i konkurranser skal ha genetisk bærekraft og ikke være påtvunget eller tillært på noen måte. 

Noen har også uttalt at for at en hund skal oppnå predikatet fremragende i gruppe c, skal hunden vise aggresjon ! I denne sammenheng betyr dette driftsveksle mellom byttedrift, aggresjon og lydighet. Dette er ikke riktig og står ikke i bedømmelseskritteriene for IPO/SchH. Hunder skal driftsveksle, men det er helt ok om hunden kun driftsveksler mellom byttedrift og lydighet. Dersom en hund viser et perfekt arbeide kun i byttedrift skal hunden ha fremragende. Hvor høyt eller lavt i fremragende kommer an på dommerens syn ! Dette er imidlertid et tema som tilstadighet blir drøftet på dommerkonferanser og mange er delte i oppfatningen om dette.

Nå har min venn Pierre vært så snill å sende meg et budskap om at jeg må huske på at Dr.Raiser er en meget ydmyk person og dyktig hundemann. Jeg er enig og skal med glede innrømme at Dr. Raiser har gode resultater å vise til og dette betyr ikke at alle kan praktisere hans metoder.

For å praktisere Dr. Raisers metodevalg kreves stor kunnskap om mentalitet, lang erfaring, respekt og ydmykhet. Dr. Raiser besitter disse egenskapene, han besitter i tillegg stor kunnskap og intelligens, samtidig som hans kunnskapstørst og vitebegjær er ubegrenset. Han kan praktisere dette metodekonseptet som har enkelte elementer som er så komplisert at det gir de fleste mennesker og hunder store problem.

 Å komme frem til dette metodekonseptet og holde dem i kontinuerlig forandring har hatt sin pris og har det forsatt. Jeg har også ting jeg skulle hatt ugjort ! Mange ganger er grensen mellom kreativitet og konservatisme ganske tynn.

Vi skal her huske på at det er hundetypen som skal avgjøre hvilke metoder vi kan benytte og mange ganger hvor langt man kommer. Mange hunder SKAL definitivt IKKE innom aggresjon i det hele tatt fordi at nervene tilsier det ! Aggresjon krever belastbarhet og jeg kjenner mange hunder som har fått problemer akkurat fordi hundeføreren har forsøkt å påtvinge hunden noe som ikke er naturlig for den.

Jeg klarer heller ikke helt å få fatt i hvordan Dr. Raiser mener at lydigheten i gruppe c skal etableres og hvilke metoder han benytter for å få til dette. Svært mange av de jeg vet prøver seg på dette konseptet mislykkes på dette området og jeg tror jeg vet hvorfor.

Jeg kan ta meg selv som et eksempel: Da jeg konkurrerte med Varg varmet jeg alltid hunden opp før jeg gikk inn på banen for gruppe c. Trente noen av momentene i programmet og la blokkeringer på med lydighet. Alt dette var nødvendig for at Varg skulle ha det riktige minnesbildet om at reglene skulle følges under gruppe c. Svært mange hunder som er trent etter Dr. Raisers konsept eller har forsøkt på dette varmer opp sine hunder før de går inn på banen. Ofte med noen repetisjoner av slippøvelsen. 

Spørsmålet er hvorfor er dette nødvendig ? Hva er det vi har misforstått med dette konseptet for dette er et problem og ikke bare i Norge.

Dette ble jeg avskåret fra under VM i 1999 og resultatet ble deretter. Så forandret jeg metodene og under VM i Sveits gikk jeg rett inn på banen uten å varme opp hunden. Bima og Storm har jeg aldri varmet opp og de har inntill dette tidspunkt utført programmene problemløst. Dersom du har en god hund som er trent riktig skal oppvarming før man går inn på banen være unødvendig. Likevel, det finnes unntak for regelen her også.

Det er to elementer som står sentralt i Dr. Raisers konsept som jeg mener misforstås og brukes feil. Det ene er bruken av stimulans for å holde hunden oppe driftsmessig under bevoktning m/driftsveksling og det andre er oppbindingssituasjonen. Jeg skal forsøke å beskrive begge deler:

1. Bruken av stimulans under bevoktning.

For å få til dette på riktig måte trenger man en dyktig figurant, en god hundfører og god en hund. Stimulansen som påføres hunden må ikke være for stor og ikke for liten. I tillegg må dette påføres hunden på akkurat riktig tidspunkt og belønningen (bittet) må gis før hunden faller ut av drift eller utfører en annen uønsket handling. Å få til dette krever rutine og erfaring. Jeg er helt sikker på at Dr. Raiser behersker dette og like sikker på at de fleste andre ikke gjør det !

Hva er problemet ? Jo, ofte forutser ikke figuranten at hunden er i ferd med å synke i drift og denne slutter plutselig å halse. Hva gjør de fleste da ? Jo, de gir hunden en stimulans, driften stiger og figuranten belønner med et bitt. Hva hunden lærte av dette trenger man ikke være psykolog for å forstå  og vi ser til tider hunder ute i arbeide som plutselig slutter å halse. Også inne i figurantskjulet ! Alt skjer på grunn av en årsak, det er ingenting som bare skjer.

Legg også merke til at mange av disse hundene slipper bevoktningen og blir urolige når hundeføreren eller dommeren nærmer seg. Start med deg selv er et av Nils A Eggens mange og berømte uttrykk, det velger jeg også å gjøre og kan røpe at Varg også har hatt noen av disse problemene. Ikke Bima og heller ikke Storm. Konklusjonen er at dette er meget komplisert og kan gi fremtidige problemer. Disse problemene kan likevel løses på et senere tidspunkt, men dersom problemet ikke var der var det heller ikke noe problem å løse.

2. Bruk av oppbinding under innlæring av gruppe c.

Selve tanken med oppbindingen er at hundeføreren kan stå jevnt med hundens side for å med riktig linebruk og ros oppnå at hunden driftsveksler korrekt og ikke gjør feil under treningen. Selvfølgelig med hjelp av god figurant. På denne måten skapes stabilitet i øvelsene bitt, slipp, bevoktning og hundeføreren skal alltid være en positiv faktor i det hele.

Det er min klare oppfatningen at alle disse 3 øvelsene skal være positive for hunden og at disse skal oppfattes som en belønning. Også slippen ! Hundeføreren skal ALDRI være en belastning for hunden og denne skal oppfatte det som en belønning at hundeføreren kommer frem og stiller seg ved hundens side. Er det det som skjer ? Ofte tvert i mot da hundene mange ganger i prøvesituasjon har motvillige slipper eller slipper ikke. Noen ganger slipper de bevoktningen og kommer hundeføreren i møte, lavt og ydmykt i den tro at de har gjort noe feil. Da er ikke hundeføreren en stabil positiv faktor.

Tanken med oppbindingen og typer av kunstig stimuli er svært god, men et faktum er at det ferdige resultatet ofte ikke er så bra. Årsaken til dette er at man gjør tingene for komplisert og at mange av de menneskene som benytter disse metodene ikke besitter lang nok hundefaglig erfaring til å ha etablert ydmykhet og åpne perspektiver. Da kan ting gå galt ! Likevel, det er bra at noen får det til...! 

På dette området er kan det hende at Dr. Raiser er unik som hundemenneske. Han snakker nemlig ikke nedsettende om andre mennesker eller andres måter å trene på, han har i grunn nok med å markedsføre sitt eget metodevalg. I tillegg er han heller ikke redd for å blottlegge at han tidligere har gjort feil og ting ikke er slik som han før har presentert dem. Det har jeg selv hørt ham innrømme.

Bruk av pressing som terminologi:

Dr. Raiser snakker om press byttedrift, press lydighet, full press og tvangspress. Det er mulig at det kommet enda flere uttrykk for press, men disse er det jeg har fått med meg. For at en slik terminologi skal ha noen mening må den være forståelig og kunne lede til ett eller annet. Dvs et bedre resultat enn en annen terminologi eller være mer forståelig for de eller den som skal bruke denne. Jeg tror vårt største problem bygger på å presse hunden til å bli i aggresjon under bevoktningsfasene. At mye har gått galt her tror jeg mange kan underskrive på.

La oss ta et annet eksempel: Utførelsen med press bytte kan for eksempel være at figuranten gir hunden et bitt, en kort kamp, hundeføreren løper en kort sving med hunden og stopper opp med høyre hånd under hundens hake og venstre rundt hundens liv. Dette kalles press byttedrift, men er det ? Kan vi vite at hunden virkelig er i byttedrift og si hvordan denne føler seg ?

Dette er en lydighetsøvelse hvor hunden skal lære å holde byttet sitt sammen med hundeføreren i påvente av en ny kamp eller en nytt moment. Personlig benytter jeg denne øvelsen kun for å planlegge neste moment med figuranten og dersom figuranten kun skal kjøre i gang en ny kamp kan denne like godt kalle hunden til seg for å starte en ny kamp. I tillegg er det ressurs besparende at hunden ikke lenger trenger å løpe i ring for å holde bittet rolig. Dersom dette fungerer slik jeg har beskrevet har denne øvelsen en funksjon og denne er at hunden blir i byttedrift og at tygging og taksskifte unngås.

Svært mange hunder er innledningsvis svært belastet i denne situasjonen og det er ikke uvanlig at disse hundene spytter ut byttet i den fasen hundefører holder rundt dem. Da er de definitivt ikke i byttedrift. Altså har byttepresset ikke fungert, hundefører og figurant misforstått terminologi, metodevalg eller drifts stemningen hunden er i. Så fort kan det gå galt i et svært enkelt moment og jeg tror de fleste har opplevd dette. 

Dette er imidlertid ikke det største problemet: Det er at figuranten ofte lar hundeføreren avslutte presset med å å sparke ut byttet for å sette i gang en kamp med hunden. Ofte alt for tidlig i utdanningen. Mange hunder tror etter noen repetisjoner at hensikten er at de skal spytte ut for å sette i gang byttet og en aktivitet i figuranten. Dette leder som regel til at figuranten starter med sin aktivitet på et signal fra hunden og denne spytter ut byttet tidligere og tidligere. Snakker vi da om press på byttet og hvem er det som kjører lydighet på hvem ?

Alt for mange figuranter og hundeførere starter på press byttedrift lenge før hunden har et etablert forhold til byttet de jakter på, i den tro at det er helt nødvendig fra startfasen av at hunden kan stå inne hos hundeføreren i "press"! Allerede her, i den enkleste formen for press, misforstår svært mange og de som ikke har sett dette fra tid til annen snakker ikke sant eller vet ikke hva de snakker om. Enda dette er ikke det slag komplisert, kun vanskelig å utføre uten veiledning fra mennesker som kan det.

Andre typer av press kan ofte ha noe med lydighet å gjøre. Både i gruppe b og c. Press på teknikkene kan være et eksempel under lydighet. Enkelte teknikker eller momenter i programmet kan være vanskelig å få til uten et "press" og i denne sammenheng betyr dette et ubehag. Dette har både med type av hund å gjøre, feil som har oppstått under utdanningen og hundeførerens kompetanse.

Det betyr ikke at hunden ikke får en belønning for utførelsen av momentet, under trening vel og merke, det betyr at hunden skal lære at den SKAL utføre. Det som er viktig i denne sammenheng er at det IKKE skal synes på hunden når den er ute til prøve at denne er påført noen form av tvang. Dersom det gjør det skal dette koste poeng. Dersom tvang er påført hunden for å få denne til å utføre en øvelse eller ett moment kan dette fort føre til at hunden ikke utfører dersom trusselen av ubehag uteblir.

Her spiller graden av press stor betydning samt hundeføreren evne til å kamuflere dette og lede utfallet av presset til noe positivt. Ikke alle klarer dette. Dette er et område hvor de fleste mennesker i en innledningsfase av en utdanning, hvor både hund og fører gjør de første virkelige erfaringer, skal trå varsomt. 

Da jeg deltok i årets NM i IPO II slapp Storm apport bukken på tur tilbake under øvelsen apport over hinder, snudde og hoppet over hinderet en gang til. Tydelig under press. Dette hadde sammenheng med at jeg har utført et press under apporteringen for å gjøre denne stabil og ikke brukt god nok tid på å kamuflere dette. 1 måned etter var problemet borte.

Lydighet i gruppe c:

Den største utfordringen i gruppe c er å trene lydighet på en slik måte at hunden kan forstå det. Dette stiller høye krav til hundeføreren og ikke alle klarer dette like godt, eller i det hele tatt. Gottfred Dildai mener at den beste måten å føre frem en hund i bitearbeid er å ikke stimulere driftene før hunden har lydigheten på plass. Stimulans av drifter på en hund i ung alder mener han har lite for seg, særlig dersom hundeføreren er uerfaren og hunden i utgangspunktet har sterke nok drifter.

Dette passer meget godt med de erfaringer jeg har gjort og er helt i tråd med det konseptet jeg vil følge. Dersom driftsanleggene er der kan man konsentrere seg om lydighet og spor helt frem til hunden er 1,5 - 2,5 år og da er det gjort på svært kort tid å legge inn momentene i prøveprogrammet. Her spiller naturligvis hundefører og figurantens kompetanse vesentlig betydning. Dette er også svært fordelaktig dersom enn ønsker at hunden skal driftsveksle slik Dr. Raiser mener, da en moden hund lettere kan administrere belastningene av aggresjon.

Når vi starter på driftsstimulans på valper og unge hunder har det i hovedsak med at disse ikke har særlig sterke drifter og at det derfor kan være nødvendig å stimulere disse så tidlig som mulig. Særlig dersom hundeføreren har store forventninger til sin hund og vil prøve ut om hunden har klare begrensninger.

Dersom man ønsker å starte stimuleringen av hundens drifter svært tidlig er det viktig at hunden lærer å utføre noe for hundeføreren FØR figuranten starter sin opptreden som er å stimulere hundens byttedrift. Hunden skal altså lære å prestere NOE før den får lov til å engasjere seg mot figurant og bytte. Dette kan være særlig vanskelig for nye hundeførere og mange av de kurser som har vært avholdt i Norge på  området bitearbeid har ikke gjort det lettere. Mange instruktører er ikke dette bevist eller behersker det ikke.

Jeg legger stadig merke til hvor dyktige mange erfarne hundeførere i andre land er på akkurat dette området. Mange starter stimulansen av hundens drifter svært tidig, greit nok dersom hund og fører behersker dette, men det viktigste er at de bygger enkel lydighet samtidig som de hever hundens drifter. Dette er ikke enkelt i Norge for det er svært få som har erfaring på dette området og behersker dette fullt ut. En treningsgruppe er aldri bedre enn den beste deltaker !

På en annen side kan dette også være litt farlig og jeg ser til stadig hunder som er dempet i bitearbeid for at de er pålagt for meget lydighet. Disse har og vil få et motsatt problem. Det positive med denne måten å etablere lydighet på er at dette er forståelig i hundens perspektiv fordi det leder til hundens driftsmål som er å bite og bære byttet. Med at hunden viser at den er mentalt hos hundeføreren får den gjøre det den egentlig liker best: Bite, tilkjempe og bære. Hunder lærer ofte fort hva som er fordelaktig for dem.

Nå er det også slik at enkelte hunder må påføres et ubehag eller press om du vil, for å få dem til å utføre et moment eller to før de får engasjere seg i driftstemning, men dette har meget med hvor langsomt du går frem og dette skal fortest mulig bli et tilbakelagt stadium. I hvert fall under ny ny innlæring, så får hundeføreren se hvor langt han kan komme uten krav eller press. Dette kan reverseres.

Det er derfor jeg ikke kan forstå at tvangspress har noe plass i moderne hundeopplæring. Dette beskrives som et krav som ikke har noen slutthandling ? Kan noe moment ikke ha noen slutthandling ? Hvilket moment er det ? Den eneste sammenheng der hvor jeg kan de at dette har en misjon må være under problemløsning for å få hunden til å underordne seg hundeføreren. I så fall har jeg også utført tvangspress og kalte dette for for problemløsning i lederskap. Har man trent riktig skal dette være helt unødvendig. Man trener da lederskap og lydighet i et fremtidig perspektiv ! Nok og det....

Bruk av hjelpemidler i gruppe c:

Det viktigste hjelpemiddel i gruppe c er hundeføreren. Denne skal opptre rolig, behersket og konsekvent i enhver sammenheng. Når jeg skiver konsekvent mener jeg konsekvent med ros og ris, også i bruken av positive og negative forsterkere. Det er viktigere å fortelle hunden hva som er riktig enn hva som er galt. Jeg er forøvrig en av dem som har gått en "runde" der og i dag går dette meget lettere. Hvorfor: Jeg kjenner veien til målet.

Mange forbinder IPO/SchH med andre hjelpemidler som pigghalsbånd og strøm. I all hovedsak er nytten av disse hjelpemidler svært, svært overdrevet og den heksejakten som både hundeorganisasjoner, enkeltpersoner og enkelte brukshundmiljøer har bedrevet i den senere år, har ikke bidratt til noe annet enn å splitte hundemiljøene. Denne sykelige sjalu mistenkeliggjøringen av enkeltpersoner og treningsgrupper, og hva disse driver med har ødelagt samhold og hundefaglig utvikling på mange plan.

Jeg skal innrømme at det ville vært sterkt fordelaktig om vi Norge hadde hatt anledning til å benytte pigghalsbånd på offisielle treningsplasser, da dette er mye mer humant ovenfor hunden enn kjedehalsbånd, men foreløpig er det ingen som har våget å fronte en slik debatt i Norge. Hvorfor er det mer humant enn kjedehalsbånd ? Fordi piggene klyper hunden i skinnet og skader den derfor ikke. Kjedehalsbåndet er en belastning både for muskler og skillett. Vitenskapelige undersøkelser viser dette og slikt skal man ha ydmyket og respekt for.

Når jeg samtidig er inne på dette vil jeg påminne om at Norge er et av de land i verden med strenges lovpålagt dyrevern. Loven forteller oss hva vi har anledning til å gjøre med dyr og denne tar ikke hensyn til hva slags halsbånd du som hundefører henger på hunden. Dersom man regulert avstraffer en hund kan hundeføreren staffes ! Det samme er også tilfelle i de land hvor pigghalsbånd er tillatt ! Dyreplageri er forbudt. Dette håndheves bla meget streng i Tyskland.

Likevel, vi må huske på at det ikke er disse hjelpemidler som lager de gode hundene, dette er det hundeføreren og figuranten som gjør. Samtidig må man være klar over at man aldri må benytte de samme hjelpemidler for å gjøre hunden lydig som man benytter for å høyne hundens drifter og intensitet. På dette området har mange meget å lære ! Faktisk utrolig at de ikke skjønner dette selv.

Det å bygge lydighet i gruppe c er noe av den største og morsomste delen med gruppe c. Klarer man dette, å kontrollere hunden når denne arbeider på det mest intense har man virkelig oppnådd noe. Særlig hvis hunden viser at den i tillegg ikke er belastet av hundeføreren og ser denne som et særlig positivt element i det hele. Dette er ikke enkelt å må læres over tid ! At hunden lærer og forstår rytmen i programmet samtidig som dette varieres er en særlig stor utfordring og det vanskeligste. Slipp skal være et positivt element og ikke et negativt. Da holder jeg terapi utenfor.

FIGURANTENS ROLLE:

Det viktigste elementet i en treningsgruppe og den som til syvende og sist avgjør om en ekvipasje oppnår suksess eller fiasko, er figuranten. En figurant må ha interesse for å forstå den enkelte hunds psyke for å kunne opptre riktig i figurantarbeidet. Kunne føle på hundens psyke gjennom grepet, kamphandlingene og hundens evne til å klare belastninger. Det er min erfaring at de figuranter som har størst vitebegjær og som samtid synes det er særlig morsomt å figurere, kommer lengst. Å være dyktig som figurant gir status og oppmerksomhet. Det er derfor viktig at figurantene veiledes og gis positive tilbakemeldinger samtidig som de også utsettes for "mild" kritikk for at prestasjonene skal forbedres.

For å bli dyktig som figurant kreves det at også denne forblir ydmyk og alltid forsøker å lære seg litt mer. Her har vi et problem i Norge da de fleste figuranter kun trener i sitt hjemmemiljøer og ikke reiser ut i verden for å skaffe seg større perspektiv og idealer. Alle er avhengige av figurantene og disse tar lang tid å trene opp. Enkelte er naturtalenter også på dette området og lærer disse tingene særlig raskt, det farligste med disse dersom de ikke holdes i "ørene" er at de kan miste ydmykheten. Dette har vi også sett i Norge. Det er kort vei fra å være et naturtalent som figurant til at man blir sneversynt og "ferdig utlært" !

Det er faktisk utrolig hvor langt man kan komme med en god hund, ydmykhet og åpne perspektiver. Her vil jeg gjerne fremheve Jostein og Franks prestasjon som har ført fra en hund til IPO/SchH III på tre år. Kun hjulpet over telefon, mail og med 2-3 treningssamlinger. Nå er ekvipasjen landslagsaktuell. Noen og enhver kan lære noe av dette.  For Team Oddvargs del skal jeg ta med figurantene på noen treningssamlinger i utlandet i løpet av året. Også BTP, Lennart, Jostein og Geir kan bli MYE bedre til ¨å figurere. Faktisk er jeg og Teamet helt avhengig av at de blir bedre dersom vi skal kunne hevde oss i konkurranser i utlandet. Vi er kommet langt, men ikke langt nok !

Til slutt et sitat fra Kierkegaard: "Det du får bevisstgjort kan du gjøre noe med, det du IKKE får bevisstgjort gjør alltid noe med deg...." ! Så får vi se..... 

31 desember 2002

Odd-Ivar Gjersvik