Ordet "Kreativ" dukker stadig oftere opp i idrettssammenheng. "Han er en kreativ utøver", sier man. "Håndballjentene spiller kreativt". Vi snakker om kreative trenerer, kreative miljøer og idrettsgrener som krever å tenke kreativt. Men hva i all verden er det for noe - dette litt belastende ordet ?

Det er skrevet tusenvis av bøker om kreativitet, det arrangeres kurs, og kreativitet er i det hele tatt noe vi ønsker oss, enten vi kaster spyd eller jobber innen finans. Men la oss bare innrømme det – ingen vet helt hva det er, det som får noen tilsynelatende intuitivt til å finne den rette greia, den gode løsningen, ideen med en liten frekk og kunstnerisk snert, det originale, det som ikke noen hadde tenkt på eller forsøkt.

Personlig tror jeg kreativitet og latskap er gode venner. Man vil rett og slett få så mye ut av så lite som mulig. Han som ikke gidder å fikle med parafin i fjøslykten lenger, finner opp glødelampen. Den som er lei av å strigle hesten, lager en automobil, og så videre. Men la oss for skams skyld kalle det noe annet en latskap, la oss kalle det energioptimalisering eller noe slikt, og da er vi straks inne på idretten – det handler om å minske motstanden, utnytte energien og ressurser på alle plan. Bryte grenser, men aldri for tidlig, og ikke for sent. Bokløw var vel et nydelig eksempel på denne timingen.

Kreativitet består også av noen andeler moro. Prosessen er i seg selv verdifull. Tanken på at om dette virker, ja da…Det skal bli moro å utvikle noe, kanskje der er derfor kreativitet noen ganger tar overhånd, det å finne på en mening i seg selv, det er så moro at man blir avhengig av det, man blir en slags kverulant som alltid forsøker å finne en tredje og mer spennende løsning. Derfor må en forfatter holdes noenlunde under kontroll, derfor kan ikke en trener være kreativ hele tiden, og derfor er det viktig at utøverne faktisk bestemmer seg for å følge en løsning over tid, ikke bare flagre av gårde etter noe nytt og morsomt. Jeg tror forholdet mellom trener og utøver likner mye på forholdet mellom nettopp en forfatter og redaktør, eller en skuespiller og en regissør, eller en regissør og en teatersjef – noen må alltid være der for å bremse det uforutsigbare og det intuitive. Kreativitet i alt for store doser er destruktivt – man ender opp med å rive ned det som er skapt, nesten før det er ferdig.

Kan man si at kreativitet har med slurv å gjøre ? Selvfølgelig ikke. Og – ja ! Selvfølgelig ! Kreativitet er å ta sjansen. Kline til, liksom. Satse alt på et kort. Det er dette frøken Guldbrandsen kalte slurv, man skulle tenke seg om to ganger, man skulle veie for og i mot, man skulle kladde å resonnere seg fram til en løsning. Fint, frøken Gulbrandsen, men gjentar du det ofte nok blir elevene dine feige !!

De rekker hendene sjelden i været og de passer seg for å ha to streker under svaret, hvis de tør å svare i det hele tatt ?

Noen ganger må du bare hoppe i det, noen ganger er det en verdi i seg selv at det gikk i dass, ja – som Olympiatoppen sier: Du er rett og slett nødt til å gå på trynet, for å komme videre. Du har ikke syklet før du har kælva og fått full pakke med skrubbsår på armer og bein og i pannen. Brutalt, men sånn er livet – det er det Donald Duck handler om, det er omtrent det de forsøker å fortelle deg i Bibelen, det er dette Dalai Lama reiser verden rundt og forsøker å forklare, det at du vokser gjennom motstand, du lærer av dine fiender, og at du noen ganger er din egen fiende, noen ganger må du gå mot deg selv for å komme videre.

For å bli god i noe som helst, må du ha talent. Alle vet hva talent er, men det er allikevel klin umulig å beskrive det. Kan vi si at talent har noe med mot å gjøre ? Er det virkelig så enkelt som at de som viser talent er de som tør å drite seg ut ? Kan det virkelig være så enkelt som at talent og dristighet er to sider av samme sak ? Det å ha mot ? Jeg har snakket med trenerer som sier at dristighet er avgjørende, og da snakker man ikke om å stupe fra tieren, da snakker man vel så mye om å stole på andre. Talent har med mot til å være ydmyk å gjøre !! For å bli verdensmester, må du paradoksalt ha en slags innsikt i hvor dårlig du er. For å bli den aller beste, må du av og til tenke som om du er verdens dårligste – og du må gjøre det på en måte som bygger "selvtilliten" din – enda et vanskelig ord som vi bruker med den største selvfølge. Å ha selvtillit har nemlig et eller annet med å kjenne sin egen svakheter å gjøre, jo tøffere du er, desto svakere kan du vise deg. Selvtillit og ego er ikke nødvendigvis gode venner !!

Kreativitet har, som man skjønner, med paradokser å gjøre. Ofte må man gjøre det motsatte av det som virker naturlig å gjøre. Det er kanskje derfor håndballjentene plukker opp tips fra noe som er så langt fra lagidrett og ballfølelse som man kan komme – nemlig vektløfting.

Eller fra dansere for den saks skyld. Olympiatoppen er opptatt av overføringsverdier, og sett sånn litt utenfra av en tekstforfatter med for høyt blodtrykk og idrettsvegring, har toppidretten fortsatt mye å hente. Jeg vil ikke påstå at man blir bedre til å løpe stafett av å gå i Nasjonalgalleriet, man kanskje nettopp det at man forsøker noe så riv ruskende galt har en verdi i seg selv ?

Fatteren tok meg med til Torggata Bad da jeg var syv-åtte år gammel. Jeg hadde allerede lært meg til å hate vann, jeg stolt rett og slett ikke på det de voksne sa, at det ikke var farlig. Alle som har fått hodet under vann første gang, vet at det er livsfarlig, det surkler i øynene, du får klor i nesa og livet – uansett hvor kort det har vært – passerer revy. Så nå sto jeg med vann til haken og fatteren sier at hvis jeg bare legger meg bakover og stoler på at jeg flyter, så flyter jeg. Alt jeg hadde lært frem til da i livet. Fortalte meg det stikk motsatte. Kaver du ikke med armene, så synker du, såpass hadde jeg lært. Men allikevel skjedde det noe magisk denne ettermiddagen i Torggata Bad. Først la jeg meg bakover og holdt på å drukne, og tenkte din jævel, du lyver ! Men fattern sa at jeg ikke ville flyte før jeg virkelig trodde at jeg fløt.

Tar jeg ikke veldig feil, har flere en meg gjort denne nesten religiøse erfaring i klorvann. Du flyter når du tror det selv. Du flyter når du flyter. Tviler du, går du rett til bunns. Jeg er kommet dit at det har noe med kreativitet å gjøre. Og mot. Dristighet rett og slett !

Man må ta sjansen på at det går bra. Man må ha guts til å stole på at noe er større enn deg selv. Enten det er teamet, treneren, utøveren eller bare prosessen. Det farligste ordet er kanskje "nei". Eller "men". Kreativitet og dristighet har nemlig noe nesten grenseløst optimistisk over seg. Alt er faktisk mulig !

Ikke tøv, gutt, du flyter hvis du bare stoler på at det er sant. Så la jeg meg bakover, og på de aller beste dagene føler jeg at jeg flyter fortsatt……!