Aveln, hvor den fører oss.

Gjennom 20 års brukshundarbeidet har jeg hatt rikelig anledning til både å observere og gjøre meg nytten av selektiv avl. Særlig fascinerende synes jeg det er å observere og kjenne igjen foreldre, besteforeldres og gjerne oldeforeldres ulike egenskaper i egne og andres hunder. Både som valper, unghunder og voksne. Enkelte egenskaper lar seg vanskelig viske ut selv etter flere generasjoner og andre er borte etter svært få. Noe annet som er viktig er å sammenligne rasenes ulike egenskaper for å videreutvikle vår egen. Slik vi vil ha den og som den engang var.

Det er for meg udiskutabelt at selektiv avl på grepet som den viktigste faktor, har gitt oss en svakere og mer førbar schæferhund. At vi også i stor utstrekning har mistet optimale forutsetninger for lydighet og operativ tjeneste er også åpenbart. At vår sport har gitt det mest vesentlige bidraget til dette er utvilsomt. Eller kanskje ikke sporten så meget, trolig mest dårlig dømming. På mange av mine reiser i Europa ser jeg tydelige konturer av mer positiv hundetrening, og ofte basert på klikker. Om man går 10 år tilbake var ikke dette så meget utbredt og folks oppfatning var ofte at ”lykkelig hund i lydighet” ikke var til å stole på. Det er godt å registrere at folk har endret oppfatning, MEN metodevalget har også endret seg som en naturlig konsekvens av at våre hunder ikke lenger tåler den behandling de fikk og som var vanlig for 10-20 år siden. Avler man hunder kun på egne subjektive oppfatninger av gode egenskaper og legger mest vekt på korrekthet i gruppe C, får man det som man avler på. Mye annet mister man, med de fremtidige konsekvenser som dette har.

Hvorfor gjeter en gjeterhund en ball? Hvorfor sporer schæfere bedre enn maller og hvorfor har maller langt færre skader enn schæfere? Hvorfor reagerer en ung schæferhund spontant på lyden av pisken og hvorfor har vi nå maller som er så voldsomme i motprøven at de er en sikkerhetsrisiko både for seg selv og for figurantene? Mange figuranter har ikke noe ønske om å figurere for slike hunder av siste kategori og i fjor døde en malle under VM. Etter ett mottak på en motprøve. Med avl gjør vi fremtidige generasjoner verre og bedre alt etter hva vi avler på 

I Norge har vi etter innføringen av IPO hatt en vesentlig oppsving i avl på antall gode brukshunder. Det er blitt flere brukshundoppdrettere og mange av disse har tilnærmet like god mentalitet på sine hunder som det vi ser mange andre steder i Europa. Det er ikke lenger noen grunn til å gå over bekken etter vann. Vi har gode hunder vi også. Noen er til og med særdeles gode.

Det vi ikke har er et akademisk, godt og trygt oppdrettermiljø. Vi er heller ikke organiserte og arbeider heller ikke etter fremtidige visjoner og felles mål. Vi er altså akkurat like dårlige som de er i andre land og det er dette som gir oss problemer som på sikt kommer til å ødelegge schæferen. En ting vi mange ganger bemerker i vår treningsgruppe er at til tross for at substansen av mentalitet på våre hunder trolig er like bra som i de beste gruppene i Europa, er det aldri oppdrettere som spør om å få komme og se på våre treninger. De reiser heller 150 mil en vei for å vurdere en hund som de tidligere kun har sett på bilder. Mangelen på åpenhet og felleskap er vår sport og avlens største fiende.

I fjor høst var jeg i Slovakia for å konkurrere i VM. I tillegg til sportshunder er Slovakia kjente for svært godt oppdrett av blandingshunder som trenes og selges som tjenestehunder verden over. Slovakia Working Dogs produserer årlig ca 200 hunder som for det meste selges til Canada og USA. Mens de for 20 år siden for det meste plukket ut renrasede schæferhunder til denne type tjeneste, har de nå erfart at avlen er for dårlig og at det derfor er nødvendig å blande rasene for å få en mer driftssterk, belastbar, samarbeidsvillig og sosial hund. Det har de nå oppnådd og disse oppdretter de selv eller i samarbeid med andre oppdrettere. Av ca 2000 hunder som testes hvert år, er det mellom 8-10 % som består denne og som blir satt i trening. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men den ekstreme treningen av disse hundene i veldig ung alder, samt de kompromissløse krav om funksjonalitet i tjeneste, gjør at man må være selektiv og det velges derfor kun hunder fra øverste hylle. Karakter er ikke noe man kan gi en hund, det er noe som denne skal være i besittelse av. Man trener ikke en hund som KAN bli god. Den skal være god for å bli trent.

Det som slo meg når jeg observerte deres trening var det besynderlige faktum at ingen av disse hundene skadet seg eller var skadet? Om man hadde gjort det samme på mer normale hunder ville det dukket om skadetilfeller og sikkert ganske ofte, men ikke på disse. Ikke som vi så i hvert fall. Hvorfor? Trolig har dette sammenheng med flere ting, men for meg tror jeg det bygger på to hovedfaktorer: Det ene er at de fleste av disse hundene er ganske små og lette av vekt. Trolig mellom 25-35 kg. Dette skaper mindre belastninger. Det andre var koordineringen i alt de gjorde. De tråkket alltid rett og var i besittelse av ekstreme koordineringer i alle innhopp med mer. Dette har med avl å gjøre. Mallen har bedre koordineringer enn de fleste schæfere og dette gjør at de holder seg bedre sammen rent fysisk.

For min egen del har jeg trent hunder med både god og dårlig koordinering. Storm kunne ikke koordinere noe som helst. På motprøven var han ofte både over og under armen og skadet var han omtrent hele tiden. Landet ofte feil, tråkket over mm. For ordens skyld kan jeg nevne at han var avlet kun på rene brukslinje. Bima har en ekstremt god koordinering og er derfor omtrent aldri skadet. Det samme kan man si om A kullet og D kullet. De tråkker rett, lander rett og er omtrent alltid korrekt i innhopp og bitt. Dette er ekstremt viktige egenskaper for brukshunder, og uavhengig om de skal brukes i sport eller tjeneste. Dette er en selektiv egenskap som jeg skal beskytte og avle videre på.

For oss som ønsker å trene og konkurrere er det av vesentlig betydning at hundene er skadefri i de deler av året som vi har mest behov for dem. Det er også svært mentalt slitsomt å alltid være usikker på om hunden holder rent fysisk. Trolig kan vi også øke våre hunders tjenestemessige funksjonalitet ved å selektivt avle på koordinering.

Da jeg var i Slovakia så jeg også renrasede schæfere som ble trent for tjeneste. Disse sto overhodet ikke tilbake for blandingshundene, men det var færre av dem. Forklaringen på hvorfor de brukte rene schæfere var like enkel som den var logisk og dette har med søk å gjøre. De hundene som skulle selges til Canada skulle være utdannet i spor og kravet er å spore over 10 km, litt fortere enn et menneske går eller småspringer. Schæferen har litt lenger steg enn mallen og traver derfor ofte når mallen må galoppere. Dette gir bedre muligheter for å spore med lukket eller halvåpen munn og dette øker hundens forutsetninger for å spore optimalt. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi at slikt trenger vi ikke ta hensyn til i IPO da våre hunder går svært sakte gjennom hele sporgangen. Men vår avl påvirker hunders fremtidige tjenestemessige forutsetninger. Derfor!

En annen ting jeg la spesielt merke til hos Slovakene var hvor mye belastninger de brukte i bitearbeid og særlig med pisken. De hundene vi så var mellom 9-12 mnd og ca halvveis i første utdanningstrinn. Det jeg vet av erfaring er at for meget bruk av pisk i ung alder kan gjøre hunder nervøse. Her er det alltid en utdanningsmessig balansegang mellom hvor mye stimuli man trenger å gi en hund for at denne skal holde seg i ønsket engasjement og hvor mye av slik stimulus som rett og slett kan være skadelig. På dette området skiller vi de gode figuranter fra de dårlig, men det er et faktum at dette tok ikke Slovakene hensyn til i det hele. Til tross for de store belastningene var det med ett unntak ingen av hundene som tygget i armen, var miljøberørte eller knurret overdrevent. Hva betyr dette? Det betyr at nervene var i orden og at disse hundene var besittelse av særlig stor sosialkamplyst og dette gir belastbarhet i seg selv. Kan vi gjennom vår prøveordning med sikkerhet avsløre hundens nerver eller sosiale kamplyst? Akkurat det lar jeg ligge!

 Video1                                                     Video2          

La det også være sagt at jeg for min egen del har benyttet hunder i avl som helt åpenbart kunne vært trent for slik tjeneste som hundene i Slovakia ble trente til. Jeg har også sett og har i eie avkom etter slike kombinasjoner som kan det samme. Det er bare så alt for få av dem. Hvorfor? I vår sport får man ikke poeng for voldsomheter i gruppe C. Teknisk korrekthet og lydighet i gruppe C vektlegges for meget og de beste utøverne tar hensyn til dette når de velger seg hund for å konkurrere med. For mange oppdrettere avler på de hundene som er øverst på resultatlistene og dette påvirker og har påvirket vår rase. 

Et annet element som påvirker utvelgelsen av konkurransehunder og dermed avlen er metodevalgene i gruppe C. For mange dressører evner ikke å utvikle metoder for å trene hunder med voldsomme kapasiteter. For min egen del hadde jeg ikke klart å trene enkelte individer for konkurranse uten lang erfaring både med krav og positive forsterkere. I tillegg til god hjelp fra både norske figuranter og min venn Bert Aerts. Det er balansegangen mellom klikker og krav som gjorde dette mulig.

Bert med Cantona

Bakdelen med en slik hund er at veien kan bli litt kronglete før du når målet. Fordelen er at du får en hund med en karakter som er god for de store oppgaver. For min egen del har jeg vært til VM med hunder som jeg var usikker på om ville bite i motprøven, på fremmed bane, fremmed figurant og med det trykket som det blir inne på en slik stadion. For ordens skyld kan jeg nevne at ca 10 % av hundene som deltar i ett VM svikter i denne øvelsen. Med en hund som har utpreget karakter trenger man aldri å bekymre seg for slikt. Heller ikke i tjeneste. Min første tjenestehund trente jeg for det meste sammen med politifolk og alle sa at dette var en svært god tjenestehund. Med mine to siste hunder kom jeg lenger med en ukes trening i operativ tjeneste (les beskyttelse) enn min første gjorde på et helt liv. Det er stor forskjell på karakter og teknisk dressur.

		.....Videoklipp

 Også i lydighet ser man at schæferen ikke er som den engang var. Svært få hunder har egenskaper for høyt tempo og for det meste må de arbeide for en ball. At hunden har byttedrift i gruppe C er ikke nok til å gi optimale forutsetninger for lydighet. At hunden har naturlige forventninger og er villig til å innordne seg sammen med hundeføreren betyr mer. Med slike hunder kan man gi og ta. For min egen del forsøker jeg alltid å velge ut avlsdyr som har gode forutsetninger for lydighet for deretter å krysse inn de andre forutsetningene. Både med tanke på sport og tjeneste. Noen kan være optimale for det ene og noen for det andre.

I IPO programmet blir ikke hunders mentale egenskaper for sporing avprøvd slik den skulle. Langsomt og nøyaktige sporhunder mangler ofte sosialkamplyst eller de er mest preget av teknisk dressur. Slikt tjener ikke avlen. I SPH (VM for sporhunder) må riktignok hunder ha karakter for å komme gjennom, ellers vil de gi opp under ekstreme forhold, men disse får vi aldri vurdert under andre forutsetninger. Tiden er inne for å ta våre avls verktøyer opp til vurdering. Har IPO noen fremtid som avls verktøy? Har avlen nytte av test eller funksjonsanalyse? Finnes det andre måter å avprøve og kartlegge bruksegenskapene for å tjene avls arbeide på, som i tillegg til de førstnevnte verktøy kan gi et mer komplett og fullstendig inntrykk av hundene generelt?

For min egen del avler jeg på stamtavla og kun på hunder jeg har sett utviklingen på siden de var unghunder eller valper og ikke bare sportslig. Hvorfor? For i dag kan vi så meget om hundedressur at vi (og andre) får hunder både til nasjonale mesterskap eller VM for den del som ikke bør avles på. Vi har metoder og medisiner for de fleste problemer. Det er også en av grunnene til at hundene blir svakere. Slike hunder kommer også ut i avl fordi for mange oppdrettere avler på resultatlista for å lettere kunne selge sine hunder.

Nå er det nok mange som vil argumentere med at vår rase også er for de menneskene som bare vil gå i utstilling, drive litt på skauen eller ha vanlige familiehunder. Dette synes jeg er verdifullt og greit nok, men disse skal ikke ødelegge vår rasestandard. Da får vi heller ha noen oppdrettere som avler hunder med slike formål og EN av måtene til få til dette er med tøffere selektering i den øverste klasse i IPO/SchH III. Som dommere, utøvere og oppdrettere må vi se HELE hunden og ikke bare deler av den. Først da kan vi gjøre oss opp en oppfatning av hva den enkelte hund fører avlsmessig og hva den mangler. Kun på denne måten kan vi se resultater av vår avl i fremtidige generasjoner.

Noen vil nok si at dette er vanskelig. Erfaring har imidlertid vist at man kan forbedre eller forringe hunders mentalitet fra en generasjon til den neste. Mht friskhet og ekstriør trengs det ofte 2-4 generasjoner før man ser resultatene, men i det lange løp vil de komme også der. Problemet i dag er at ALLE markedsfører seg som brukshundoppdrettere som avler topp mentalitet samtidig som de avler friskhet og ekstriør. I hver generasjon. Dette er ikke mulig og derfor har vi i dag like mye HD som vi hadde for 20 år siden. Ingenting er blitt bedre og hvorfor? Fordi vi er ikke selektive nok og avler på alle egenskapene på en gang. For min egen del vil jeg ikke starte med å avle på friskhet og ekstriør før om 2-3 generasjoner. Da er mine hunder mentalt solide nok til at de tåler innblanding av friskere og penere hunder over 2-4 generasjoner uten at mentaliteten forringes for meget.

Vindelbroens Vindel

De beste i verden på avl og oppdrett er landbrukerne. Bønna! J Selv er jeg oppvokst med gårdbruk, er landbruksutdannet og har hatt mange stillinger innenfor arbeid med dyr. Norsk rødt fe (NRF) er verdens desidert dyktigste organisasjon innen avl. Med selektiv avl har de påvirket den norske rasen til å bli godlynt og ekstremt produktiv samtidig som de har beholdt de naturlige egenskapene. I forhold til mange andre lands oppdrett har man i Norge 3-4 ganger så mange linjer innenfor avl å velge i og mens andre må ta keisersnitt føder de norske kuene naturlig. Osv, osv. Av ca 300000 fødte okse kalver er det ca 100 som kommer ut i avl hvert år. Da snakker vi selektering! Da forbedrer man rasen!

Kan vi gjøre noe med dette? Jeg har noen ideer som neppe bringer meg nærmere Hovedavlsrådet, men det får stå sin prøve. J Skriver om disse en annen gang.

Odd-Ivar