Funksjonsanalyse og test vs SchH/IPO som avlsverktøy

Jeg har med interesse fulgt med i den debatten som har vært i vår klubbavis vedrørende enkeltes ønske om en lettere utdanningsvei for å kunne stille i brukshundklassen på Norsk vinner. Jeg er ingen utstillingsperson, men likevel synes jeg debatten og synspunktene er av så stor interesse, og utfallet vil ha avgjørende betydning for hvordan våre schæferhunder vil fremstå i et fremtidig perspektiv. Det vi avler på – vil vi se mer av og motsatt.

Slik jeg oppfatter det er det enkelte utøvere av utstilling som ønsker en lettere vei for å kunne oppnå VA på NV. De ønsker ikke å bruke så meget tid på utdanning, man ønsker en enklere vei for kåring, og det faktum at hunden da uansett resultat IKKE kvalifiserer for deltakelse på hovedutstillingen i brukshundklassen – synes for de samme menneskene å være ganske uvesentlig. Slik må det i hvert fall forstås. 

Litt historie: Da vi startet med IPO/SchH i Norge i 1997 var jeg en av de instruktører som reiste land og strand rundt for å avholde grunnkurser og figurantkurser. Mange oppdrettere av vår rase hadde på dette tidspunktet importerte avlshunder med eller uten bruksmeritter fra Tyskland. Norsk oppdrett var i hovedsak tuftet på import av slike hunder, eller man reiste til utlandet for å pare sine tisper. Da disse hundene skulle vise avkom under trening på overnevnte kurser, var mange av disse ikke i stand til å jakte på en ball eller bite i ei skinnfille. Det hører også med til historien at FØR innføringen av IPO/SchH var Norge ett av de landene som ble brukt som dumpingplass for de hundene som av mangel på driftsanlegg og belastbarhet, ikke kunne bruks/avlskåres og derfor ikke stilles på hovedutstillingen.

Profesjonelle hundeførere som ikke selv importerte hunder til Norge kjøpte hovedsakelig hunder som var avkom etter andre importerte hundene. Som oftest fra Norske eller Svenske oppdrettere. For min egen del har jeg ledet tre forskjellige hundeavdelinger og jeg kan love at jeg har sett og opplevd mye rart og av ymse kvalitet. Til tross for dette hadde vi den gangen både karaktertest og funksjonsanalyse, i tillegg til politiets og forsvarets testsystem. Mange hunder av ymse kvalitet fikk bestått på test/funk med den elendighet dette medførte for hundeføreren som senere skulle utdanne hunden for ikke snakke om ha denne i tjeneste. Mange var også av den oppfatning at dersom hunden hadde bestått test/funk var det ikke bare en bra brukshund – men en utmerket avlshund.

Norge stilte lag i IPO under Nordisk mesterskap for første gang i 1998 og i SchH i 1999. Begivenhetene ble både historiske, lærerike og spesielle. Jeg må nok medgi at vi var representert med ekvipasjer av ymse kvalitet. I Norske mesterskap i IPO var det de første årene etter innføringen nesten ingen schæfere som deltok. Maller, rottweilere og dobbere hadde føringen, resultatene og pallen. Vår rase fikk altså en trang start etter innføringen av IPO/SchH i 1997. Hva har skjedd siden den gang?

I 2005 var Norge for første gang på pallen under WUSV VM. Vi hadde akkurat nok deltakere til et lag, likevel ble vi som lag nr 3 i tillegg til at yngste deltaker i dette mesterskapet var en Norsk hund på knappe 2 år. Den ble nr 15 i sitt første VM. Våre resultater skapte oppsikt både i Tyskland og Europa for øvrig.

De siste 5-6 årene er det schæferhunder som har dominert IPO NM, utgjort laget til FCI VM og vi har også en gang vunnet Nordisk mesterskap i IPO med en norsk schæferhund. Vi har stilt fult lag til WUSV VM siden 2006 og vi var som lag nr 2 i 1997. Dette med knappe 15-20 aktive sportshundeførere i Norge.

 WUSV VM 2007 Bratislava, Slovakia, Norske VM Landslaget ble nr 2

Hvordan dette er mulig? Fordi vi tok konsekvensene! Før hadde vi for dårlig hunder, vi trente feil og for lite. Med å samle oss rundt ett felles mål lyktes vi gjennom avl både med å forbedre de Norske schæferhunders mentalitet, lærte oss bedre metoder for utvelgelse og dressur, samt ikke minst – trene mer. Som et resultat av dette har vi i ettertid eksportert hunder til Østerike, Belgia, Tyskland, Sverige, USA og snart til Australia. Mens vi før reiste til Tyskland for å trene, kommer det nå tyskere til Norge for å trene sammen med oss. Norge står på kartet.

Skal det virkelig være mulig å vinne NV uten brukshundmeritter og uten å ta konsekvensen av at er man da er å betrakte som en eliteutøver. Det virker som om at det er viktigere at mange deltar og at flere har mulighetene til å vinne, enn det er å bringe oppdrettet, sporten og rasen i riktig retning. Dersom dette blir en realitet vil de oppdrettere som kun avler på skjønnhet ha et konkurransefortrinn på de som også tenker på mentalitet. Det er enklere å avle på få egenskaper enn på flere. Differansen mellom ren brukshund avl og utstillings avl vil da bli enda større.  I tillegg til det – på hvilke arenaer skal oppdrettere da kunne få observere de hunder som de skal kunne nytte i avl? Det er akkurat derfor vi har NM og NV, for at vi skal kunne se hundene i arbeid, vurdere deres prestasjoner og mentalitet, for deretter å gjøre oss en oppfatning om hva vi skal bringe inn i vår avl. Systemet er ikke perfekt, men i dag har vi i vertfall noe. Slik forslaget er utformet vil dette gi oss ingenting annet enn en dårligere schæferhund.

Andre har brakt funksjonsanalyse opp som et element som skal kunne sidestilles med brukskåring, både for at dette er enklere og mindre tidkrevende. Det er også blitt meg fortalt at man bruker det som et argument at funksjonsanalysen har klare likhetstrekk med de tester som politi og forsvar benytter for selektering av mulige tjenestehundemner – derfor har denne verdi som avlsverktøy. For min egen del har jeg testet hunder for forsvaret, politiet, samt offisielle og uoffisielle sivile tester, jeg velger derfor å knytte noen kommentarer og egne erfaringer til dette.

Momentene og måten å gjennomføre testene på er svært like eller sammenfallende. Kravet til bestått på en sivil funksjonsanalyse er så lavt at dette kan ikke danne grunnlag for en helhetlig og reell oppfatning av en hunds drifter og belastbarhet eller forutsetninger for å bli brukshund. Det stilles riktignok større krav til hunder som skal i politiets tjeneste enn hva som er tilfelle for forsvarets og sivile. Likevel er jeg av den oppfatning at både sivile, politiets og forsvarets tester har flere store hull. Alt for store til at vi kan nytte test/funk alene kan fungere som ett avlsverktøy som kan avprøve og kartlegge bruksegenskaper for å forbedre eller vedlikeholde schæferhundens mentalitet. Da ville våre Norske hunder hatt bedre mentalitet for mange år siden.

De største ”hull” jeg sikter til er blant annet at test/funk sier lite om en hunds drifter og belastbarhet for å trenes i angrep og beskyttelse, eller hundens atferd i relasjon til mennesker i ukjente situasjoner mens den er i arbeid. Spesielt i de situasjoner hvor hunden ikke får noen utløsende stimulus på noen måte. Hundens evner til selvstendige problemløsninger i sitasjoner som krever dette avprøves heller ikke. Med sistnevnte menes hundens evne til å tenke og selvstendig prøve seg frem, samt gjøre riktige valg når den blir introdusert for et problem. Andre elementer som ikke test/funk avdekker er hundens evne til å gjenoppta arbeidet etter harde fysiske og psykiske påvirkninger, samt hundens evne til å arbeide under krav fra hundeføreren i pressede situasjoner.

Den største svakhet med test/funk er likevel at denne sier svært lite om hvilke egenskaper som har genetisk bærekraft, samt hvordan hunden ville vært om den var riktig trent fra bunnen av. Siden vi som regel kun tester hunden en gang får vi heller ikke vurdert den enkelte hunds individuelle utvikling over tid innenfor vesentlige funksjons områder. For avl er dette trolig en av de største svakhetene. I all hovedsak kan test/funk fortelle deg mest om hva som er gjort med hunden før testen og om den er noenlunde trenbar for skogsbruks eller tjeneste. Hundens avlsverdi, bruks eller tjenestemessige verdi kan ikke test/funk avdekke slik ordningen praktiseres i dag. At politiet og forsvaret både i Norge og andre land har blitt brukt som en dumpingplass for IPO/SchH hunder som ikke holdt mål på bruksbanen sier mye om verdien av test/funk slik denne praktiseres i dag. Det er min oppfatning at dersom man testet hundene flere ganger, i flere miljøer og trente hundene mellom testene kunne man sagt mye mer. Dersom man sammenlignet hunders individuelle utvikling med andre slektninger kunne man også gjøre seg en oppfatning om egenskapenes genetiske bærekraft. Men da må også vite noe om hvordan hundene er trent før og mellom testene. Vi vil da også kunne si mer om hunders karakter under belastede situasjoner og hvordan hunder responderer på trening som tar utgangspunkt i å styrke denne.

Konklusjonen er at test/funk allerede har flere svakheter og avdekker bruksegenskapene for dårlig. Konsekvensen av dette er at det i dag trolig finnes flere halvgode bruks og tjenestehunder enn det finnes gode. Måten å løse dette på er ikke å senke kravene til utdanning og dermed selektering til avl. Jeg kan i samme åndedrag nevne at i Tyskland har man innsett at IPO/SchH prøver som avlsverktøy har enkelte begrensninger. For ytterligere kartlegging av mentalitet har de iverksatt arbeidet med å vurdere innføring av ulike momenter som har klare likhetstrekk med de finner i test/funk. Dette gjøres i samarbeid med en svensk instruktør og er helt på prøvestadiet.

Likevel, de norskoppdrettede hundene er mye bedre i dag enn hva som var tilfelle for 10-15 år siden og dette er det innføringen av IPO/SchH sammen med avviklingen av karantenebestemmelsene som er årsaken til. For å forbedre vår avl ytterligere må vi videreføre arbeidet med utdanning innen IPO/SchH samt videreutvikle funksjonsanalysen slik at denne kan kartlegge de deler av hundens mentalitet som ikke blir dekket av IPO/SchH. Dette må skje i takt med at vi utvikler avlen og våre treningsmetoder.

I tillegg: Det her ingen mening å utvikle systemer for selektering som svært få av dagens individer passerer. Ei heller å avle hunder som få eller ingen kan trene. For å lykkes må det et utbredt samarbeid til, vilje til forandring i tillegg til åpne perspektiver. Hundearbeid og avl preges hovedsakelig av for mange gamle vedtatte halvsannheter som ikke blir utfordret og satt på prøve. At dette er årsaken til mye elendighet er for meg åpenbart. 

Enkelte hevder at det like vanskelig å finne ett bra bruks-/tjenestehundemne i dag som det var for 10 år siden, men dette kommer hovedsakelig av at kravene er høyere og selekteringen er blitt strengere, samt det faktum at vi som er aktive utøvere helst beholder de beste hundene selv. Suksessfaktorene for kartlegging av mulige avlsdyr eller hunder som er skjeftet for sport eller tjeneste, bygger på systematikk og langsiktighet. Å kunne tolke stamtavla er like viktig som å kunne tolke atferd. I tillegg må man ha gode relasjoner man kan gjøre seg nytte av. Hundene er der – men man må vite hvor man skal lete og hvem man kan samarbeide med. 

Hunder er like forskjellige som oss. Noen er gode til det ene og noen til det andre. Vi har hatt hunder under utdanning i vår gruppe som laget fremragende resultater i gruppe C, som har bestått sivile funksjonsanalyser, men som aldri kunne vært gode patruljehunder i politi eller forsvar. Til det var avreagering og evnen til å håndtere overraskelser for dårlige. Jeg har selv testet en hund på politihøyskolen som besto kravet for å bli trent som bombe eller narkotikahund, men som aldri ville blitt en god sportshund i IPO/SchH. Epler er epler og bananer er bananer. Noen kan det ene, noen kan det andre og de beste kan begge deler.

Bare så det er sagt er jeg ikke der at jeg vil si at IPO/SchH avdekker hundens styrker og svakheter, udiskutabelt og helt ukritisk. Langt derifra. Svært mye kommer an på metodevalg og brillene som ser. Erfaringene vi har gjort fra innføringen av IPO/SchH i 1997 og utviklingen etter dette har imidlertid vist at vi er på riktig veg. At avlen på grepet har gitt oss problemer er imidlertid åpenbart da vi i dag får se hunder som biter fult fast og rolig – men som ellers kan være relativt halvgode individer. For svake, eller for liten motor for sport og tjeneste på høyt nivå. Derfor må vi fortsette med å utvikle de verktøy vi allerede har og et vesentlig element i dette er hjelp til utdanning samt utvikling av dommerstanden (les brillene som ser). Bedre dømming vil gi oss en bedre schæferhund.

Burde ikke vi som er oppdrettere og aktive utøvere av hundesport stille oss et spørsmål: Hva vil vi med vår rase og vårt medlemskap i vår klubb? Er vi fornøyde om vi kan delta i SchH NM eller NV med et brukbart resultat, premieutdeling og ”ses til neste år”.

Som oppdrettere og aktive utøvere har vi et særskilt ansvar for å forbedre schæferhunden. Med dette mener jeg å selektere avlsdyr for å forbedre skjønnhet, funksjonalitet, mentalitet og friskhet, slik at vi i et fremtidig perspektiv får en bedre og mer funksjonsdyktig schæferhund. Det er vårt ansvar å bevare, utvikle og beskytte vår hunderase som en kulturarv slik at våre etterkommere arver en rase som de kan forvalte og nytte, samt avle til neste nivå. Fjerner vi kravet om bestått IPO/SchH prøve for deltakelse i brukshundklassen under NV går vi tilbake til perioden før 1997.

Dør IPO/SchH sporten i Norge, dør oppdrettet, dør oppdrettet forsvinner muligheten til å kjøpe seg en god hund for sport eller tjeneste. Derfor må vi beskytte avlen, selekteringen, rekrutteringen, bredden og de eksisterende miljøer. Lage forutsetninger for hundefaglig og personlig utvikling. Se til de land og kontinenter som har vanskelige importregler, som er avskåret fra Europa, hvor det er store distanser mellom miljøene, som en konsekvens varierende resultater i avl, utstilling, konkurranser og prøver. Disse land har i tillegg til førstnevnte en fellesfaktor: Det er nesten umulig å kjøpe en god nasjonalt oppdrettet hund for sport eller tjeneste. Alt må importeres og til blodpris. Hva skjer da med rekruttering, sportens utvikling og antall deltakere på utstillinger og prøver? Hundesport og avl kommer inn i en bakevje det blir umulig å komme ut av. I Norge har vi allerede store problemer og mye større enn enkelte er villige til å ta innover seg.

Det er ingenting for mye å forlange av mennesker som i følge seg selv har ambisjoner om å vinne nasjonalt mesterskap, at man trener den hunden man vil vinne med. Om man ikke på egenhånd evner alene, har vi lokallag, avdelinger og raseklubb som skal bistå. Er det ikke derfor vi er medlemmer og har vår organisasjon at vi skal kunne nyttiggjøre oss et tilbud om hjelp til utdanning. Kanskje kan alle pengene som vår klubb og avdelinger har spart på konto nyttes på en mer fruktbar måte. Vi har en mengde utdannede instruktører og figuranter som kan benyttes landet over. Tilbudet er der, ta i viljen i bruk.

Det er ikke slik at alle kan eller skal vinne NM eller NV. Slikt er ikke en menneskerett, og om man vinner kommer dette som en konsekvens av helhjertet og kreativ innsats over lang tid. Snarveier vil ikke bare gjøre vår rase en bjørnetjeneste, men også utøverne. Vi skal forbedre schæferhundrasen, vår sport og den enkeltes utøvers individuelle ferdigheter – ikke forringe.

Vi tuftet ikke Grønland og Vinland eller koloniserte Normandie ved å la oss avspore av noen små problemer med det lokale dyrelivet.

I nasjonalt mesterskap i IPO har vi siden 2005 feid de andre rasene både av banen og pallen

– det er det som kalles en god start. J

Odd-Ivar Gjersvik

Oppdretter og aktiv utøver av BHS