Det er torsdag 13.
September 07 og jeg og Cantona er akkurat ferdige med dagens treningsøkt. Jeg kom hjem fra Torino søndag
kveld etter å ha vært og sett FCI VM i aksjon i Italia. Jeg og Cantona var tatt ut for å
representere Norge, men var forhindret fra å delta pga en strekkskade som Cantona pådro seg uka
etter IPO NM.
Skader ja, skal denne elendigheten aldri nå en ende? Cantona er den fjerde hunden jeg stiller til start under et VM med og alle tre før han har vært skadet i en eller annen sammenheng før VM deltakelse. Varg ble skadet i tiden før WUSV VM i Slovenia i 2001 og dette satte punktum for hans karriere. Storm ble skadet sommeren 2004 og døde senere på sommeren som en følge av en annen innvendig skade og påfølgende feilmedisinering. Da vi var kommet til det tidspunktet at vi skulle starte innhøstingen av alt arbeid som vi hadde nedlagt i løpet av fire travle trenings år satte den hendelsen et punktum. Bima ble skadet høsten 2005, men ikke mer enn at vi rakk å gjennomføre to uforglemmelige VM i henholdsvis Nederland og Frankrike.
Med Cantona
skulle alt bli annerledes. Likevel fikk vi et 6 ukers ufrivillig treningsopphold i sommer, med påfølgende
4 ukers fysisk opptrening før vi kunne ta fatt på programrettet trening i gruppe C. I skrivende
stund har vi hatt to treningsøkter med programmessig trening etter at vi vant IPO NM og jeg håper
på 10 til før vi skal inn på banen i Bratislava. Da får det stå til. Heldigvis var Cantona
ekstremt godt gjennomtrent i gruppe C før dette og han er definitivt den mentalt beste hund jeg
noen gang har stilt til start med. Dette til tross for at han kun er tre år. Vi frykter intet og står
på til det hele er over. J
Mange har spurt meg om hvor jeg henter inspirasjon og hvordan jeg klarer å motivere meg år etter år, med all disse skademessige problemer og ulykker i bagasjen. Vel, for meg er det svært enkelt. Jeg elsker å konkurrere, liker å trene samt finne løsningen på problemer og presentere det ferdige resultatet. Å vinne er ikke nok da det også må ha vært litt vanskelig, for veien er målet og kampen er herligheten.
Det er et
gammelt uttrykk i hundesport som sier at etter 7 onde år kommer det 7 gode og visa versa. Jeg har
hatt mine 7 onde og fortjener mine 7 gode. Jeg gjør krav på dem og kommer naturligvis til å få
dem. Dette kommer riktignok bare til å skje dersom jeg legger riktig og nok arbeid ned i mine
hunder. Gilbert sier alltid: ”A good dog is always lucky”. Han har selvfølgelig rett og
resultater har ingenting med flaks å gjøre, bare med god nok trening samt litt med dagen eller
trekningen å gjøre. Amerikanerne sier: ”Praise the lord and pass the ammo”. Det vil si at det
ene ikke utelukker det andre og vi har best mulighet til å lykkes om vi gjøre noe for det selv. En
bønn alene er altså ikke nok. J I tillegg er det slik at flaks og dyktighet ofte er gode venner.
Det hele handler om å få maksimalt ut av den hunden du har valgt å trene, på de dagene hvor det
teller mest…. -Fasinerende enkelt egentlig. Skulle jeg derimot ha gitt meg måtte dette ha
skjedd i 2001 eller 2004. Å gi meg nå med to gode hunder som begge er på vei til topp resultater
ville vært galskap.
Det er første
gang vårt land stiller med fullt lag + reserve. Vår klubb har gjort en fantastisk jobb for å få
til dette og det er tydelig at rammene rundt og interessen for vår sport i vårt land er større
enn noen gang. Når vi nå låner Jessheim stadion for programmessig trening før avreise til VM er
det kun på betingelsen av at de kan få bestille demoer av våre hunder på de viktigste
hjemmekampene. Bare for få år siden ville noe slikt ha vært umulig. I tillegg har vi registrert
at enkelte avdelinger er iherdige i arbeidet med å gjøre de økonomiske rammebetingelser så gode
som mulig for oss. Vi er dere evig takknemmelige og lover å gjøre gjengjeld.
Det er dyrt å reise
med hund. En VM deltakelse krever minst 14 dager hjemmefra og i tillegg kommer alle
treningssamlinger i inn- og utland. For topp resultater er dette er dyr sport.
Det
er med et hjertesukk jeg medgir at jeg savner det nordiske samarbeidet med årlig landskamp mellom våre
fire nordiske land. For noen år siden ble dette avsluttet fordi enkelte nasjoner ønsket mer å
satse mot VM. Denne trenden er nå i ferd med å snu og jeg håper at vi snart kan se konturene av
et fremtidisk nordisk samarbeide på dette plan. Rekrutteringen til vår sport trenger dette sårt.
Vi har rett å slett for få konkurranser til å stimulere til innsats og bredde på norsk og
nordisk plan. Dvs for få forbilledlige påvirkninger. Landskamper og nordisk samarbeid med
konkurranser i alle tre klasser kan på dette området gi positive bi effekter og kroner i kasse.
Kroner som kan pløyes tilbake til aktiviteter for medlemmer, avdelinger og klubb.
Britt og Atom`e er akkurat ferdige med sitt andre VM og kommet vel hjem. Bare for 14 dagers trening, pakke baggen på nytt for deretter å sette kursen mot Bratislava. Begge gjorde en svært hederlig innsats i Torino og ble belønnet med plass nr 21. Av 120 deltakere. Fremragende utført i deres andre VM deltakelse og toppoppdretteren har hatt verre dager. Det er alltid slik at det er lettest å lykkes i sin første VM deltakelse enn det er i sin neste og det tar tid å forstå, erkjenne og ta de treningsmessige konsekvenser av dette. Helproffene gjør dette og vinner eller er blant de beste hvert år. Der er ikke de norske deltakerne enda, så får tiden vise. J I år skal vi kjempe om å være blant de beste nasjoner i bitearbeid, samt plassere 2-3 ekvipasjer blant de 20 totalt beste og bedre er vi trolig ikke enda. Da tar jeg forbehold om at jeg ikke vet noe om hva de andre nasjonene kan prestere.
Det
som gir meg håp er at vårt lag består av svært unge hunder som er godt
gjennomarbeidet. Den yngste er Cantona, eldste er
Niro og sistnevnte kan levere i minst to VM til. Vi har altså en substans som det er mulig å tufte
en fremtid på, samtidig som vi kan dele våre erfaringer med andre og på denne måten stimulere
til innsats og rekruttering.
I denne sporten
er det mulig både å trene riktig, feil, for mye og for lite. Selv trener jeg maksimalt når
hundene er mest åpne for læring og dvs frem til hunden er ca 2-2,5 år. Da skal programmet være
innlært og vi skal arbeide med videreutvikling, finpuss og generalisering. I perioden frem til
hunden er 2,5 år går jeg ikke av veien for å trene 2-3 ganger pr dag dersom tiden strekker til og
jeg arbeider med å få momentene til å sitte. Når hunden har lært og passert 3 år trenger jeg
normalt ikke å trene mer enn 2-3 ganger pr uke hver gruppe. Vi øker derimot på mot de store
konkurranser samt hvis det oppstår problemer som må løses, og de kommer! Den største feil hundeførere
gjør er å trene for meget når hundene har passert 3-4 år. Etter 3 års alderen gjelder kvalitet
fremfor kvantitet. Regelen er at det må være 100 % klart i hundens hode hva den SKAL. Unntakene er
om man arbeider med konsentrasjon, kondisjon eller annen problemløsning. Mange hunder blir slitne
og overtrente mot de store konkurranser og dette skapes ofte av unge ambisiøse og uerfarne hundeførere.
Jo latere og mer erfaren en hund er, jo mer nyansert og variert trening.
More is one the way….
Fortsettelsen….
Til tross for at vi har et ungt landslag består dette av ambisiøse hundeførere
som har satt seg høye mål. Med den hund de har i dag eller med den neste. Alle
har mange konkurranser å se tilbake på og begynner å få rutine. Uten tvil utgjør
disse 6 ekvipasjene hovedsubstansen og ryggraden av den kompetanse vi besitter
på nasjonalt plan i denne sporten. Disse 6, samt deres hjelpere, figuranter og
treningskamerater. Om andre hadde vært like dyktige eller dyktigere ville det
vært disse som utgjorde landslaget. Våre NM og VM uttak har vist at vi reiser
med de riktige menneskene og de riktige hundene.
Nå er det slik at de alltid vil være folk som kommer og går, noen faller fra og
andre kommer til, men akkurat nå er det disse 6 som utgjør vårt landslag og
trolig en vesentlig del av vår fremtid som internasjonal brukshundnasjon. Tar
man bort disse 6 ekvipasjene vil man sette Norge som brukshundnasjon 10-15 år tilbake i tid. I beste fall og jeg tuller ikke. Nå er det slik at enkelte har
kommet lettere til det enn andre, dessert generasjonen som jeg kaller dem i mitt
stille sinn. :-) :-) Man ikke ta i fra noen av dem det
helhjertede engasjement som disse har lagt ned i sporten og deres hunder. Ei
heller de resultater de har oppnådd. Hundefolk er svært opptatt av hvilke
metoder de selv trener etter og hvilke metoder andre benytter. For meg er det
hele svært enkelt: Se til resultatene, ikke noe mer!! Er resultatene gode, har du
gjort rett.
For å skape vekst i denne sporten på nasjonalt plan må fremtiden forvaltes og
beskyttes. Landslaget må også forvaltes, ledes og beskyttes. Tar man bort
landslaget forsvinner fundamentet i denne sporten i Norge. En ting er å delta i
en treningsgruppe, noe ganske annet er det å skape eller lede en treningsgruppe.
En ting er å delta på landslaget, noe HELT annet er å skape landslaget og Norges
fremtid som brukshundnasjon. Det er dette jeg håper at våre mest ihuga
fundamentalistiske kritikere snart må ta inn over seg. Uten nøkkelkompetansen
dør sporten, uten de forbilledelige påvirkninger dør sporten, uten store og små
mål å jobbe mot dør sporten. Uten miljø og kultur, samt bevisstheten rundt
dette, dør sporten. Hvordan utøverne blir behandlet, omtalt og
ivaretatt er også av vesentlig betydning for om disse blir i sporten og deltar i
prosessen med å skape en fremtid for seg selv, klubb og andre utøvere.
I Norge som i alle andre land er prestasjonsgruppene bygget opp rundt
enkeltpersoner, klubber eller oppdrettere. For vår del er det et ubestridelig
faktum at alle som deltar både på FCI landslaget og WUSV landslaget kommer fra
eller trener i regi av Nschk avd. Romerike. Siden 2002 har vår avdeling vunnet
alle SchH NM og utgjort hovedsubstansen i landslagene.
Siden vi begynte å delta i IPO NM har vi vunnet det meste der også. I år som i
fjor kom hele pallen fra avd. Romerike.
At Laila vant SchH NM i år kommer også som et resultat av at hun trener sammen
med oss. I samme åndedrag vil jeg gjerne slå fast at er det noen som har
fortjent å vinne så er det Laila og Niro. Begge har jobbet hardt, ofret mye og
vist en utrolig lojalitet mot vårt treningsmiljø. Om man ønsker økt aktivitet og
bedre resultater ute i andre avdelinger har dette mest med å gjøre hvordan dere
er i mot hverandre. Hvordan dere ivaretar medlemmene, klubben og rasens
interesser over lang tid. Kortsiktighet er vår sports verste fiende.
Vårt landslag hadde ingen kometstart og to ganger har jeg reist som eneste
norske deltaker til VM. Varg`ern i den ene handa og flagget i den andre. Da vi
hadde trening på banen eller det var vår tur til å prestere, gikk publikum for å
kjøpe øl, for toalettbesøk eller andre ting. Hvem gadd vel en Norsk deltaker?
Etter VM i Frankrike i 2005 hvor vi fikk tredjeplass som lag forandret dette seg
og all honnør til Belgierne fra klubb Veerle som bidro til å gjøre dette mulig.
I fjor kom faktisk de utenlandske dommerne og andre aktive utøvere for å se på
vår trening eller våre prestasjoner. Det har altså skjedd en utvikling og den
har kommet som en konsekvens av et omfattende og langsiktig arbeid.
Dersom denne utviklingen skal fortsette kreves det sterk fokus både fra
enkeltpersoner, avdelinger og oppdrettere. Jeg tror svært få forstår hvor
sårbare vi er og jeg savner diskusjoner med dette som tema. Fremtiden må skapes,
den kan ikke vedtas. Vi må legge noen føringer og ta noen valg.
Mer kommer…..
Fortsettelsen….
Sportens utvikling er i for stor grad tuftet på enkeltpersoners og treningsgruppers innsats og vilje til å trene opp og videreutvikle ekvipasjer som vil til start. Dette er en uheldig utvikling som nok var nødvendig i starten, men som på sikt vil sette flere begrensninger for utviklingen av en bredde og av et mangfold. Nok om det da dette er en sak for vår raseklubb.
I dag har vi hatt stadiontrening på Jessheim. Laila og Niro er ankommet for den siste finpuss før avreise. Jeg skulle gjerne sett dem før, men omstendighetene har gjort at dette ikke har vært mulig. Niro ser åpenbart bra ut i gruppe B og C, men han er litt programrusten, men ellers i storform og i kjempe humør. J Niro har en arbeidsvilje og glede du svært sjelden ser maken til og vil være i rute til han skal på banen i Bratislava.
Cantona begynner også å vise gamle takter i gruppe C. Han har rehabilitert greit etter skaden og er storslag om dagen. Kun kondisjonen kunne vært bedre, men den blir fortsatt bedre for hver dag som går. I spor og lydighet leverer han omtrent det samme som i vår. Om dette holder for de ekstreme sporforholdene i Bratislava tør jeg ikke å si, men på trening har vi ingen problemer, men så er heller ikke trening og konkurranse det samme. Tiden vil vise.
Vi har også et meget godt treningsmiljø på gang. Faktisk bedre enn noen gang. Folk er arbeidsomme, lydhøre, hjelpsomme, treningsvillige og tar i tillegg mer tak i egen problemområder enn tidligere. I tillegg er det svært lett å få folk til å både delta aktivt og ofte på treningene. Vi trener gruppe B-C fire ganger pr uke og vi har fullt oppmøte hver gang. På sikt vil vi høste fremragende resultater av fellesskapets innsats for hverandre.
Jeg og Cantona drar på tirsdag for noen dagers trening i Belgia, før vi kjører derfra til Slovakia neste lørdag. De andre norske drar mot helga en gang. I Slovakia deler vi hotell med laget fra Belgia, Sør Afrika og Finland. Etter hva vi har brakt til erfaring skal dette hotellet være perfekt for formålet med bla.a treningsbane like i nærheten. God innsats av HBU som klarte å skaffe oss dette.
Dere hører fra meg.
Ankomst Belgia
Jeg er Belgia for tre dagers oppkjøring
og finpuss før avreise til Slovakia. Vi ankom i går kveld etter en kort og
behagelig flyreise fra OSL Gardermoen til Brussel. Cantona er blitt vant til å
reise med fly og tar dette med knusende ro, han stresser ikke og forbruker
derfor ikke energi unødig. Snille om omtenksomme venninner som til daglig jobber
på flyplassen sørget også for at han fikk det beste stell og kom på riktig fly.
Sist nevnte er ikke en selvfølge, bare så det er sagt.
På flyplassen ble jeg hentet av Bert Aerts som er figurant og lagleder for årets
norske landslag. Bert har i den senere tid vært rammet ev en av de verst
tenkelige ting som kan ramme et hundemenneske. Hans hund ble forgiftet og døde
for ca tre uker siden. Hunden som var for god for polititjeneste (se tidligere
referat) var da klar for sin SchH I prøve og skulle deretter ut i avl. Skotske
militære hadde bla klart et avls program for Chrash og mange oppdrettere verden
over sto klare for å bruke han på sine beste tisper. Også Oddvarg. Slik ble det
ikke og vi har i etter kant av dette snudd hver stein i Europa for å finne
kullsøsken og opphavet, men dette har vist seg å ikke være så lett. Nesten alle
hans kullsøsken er politihunder i USA.
At Bert etter dette står løpet ut og fullfører avtalen om å lede Norge til VM
viser hvilken lojal og karakterfast person han er. Han setter sine egne behov
til side og gjør for oss andre. Jeg er ikke sikker på at jeg hadde orket de
somme om en slik tragedie skulle rammet meg. Enda en gang. Om Cantona skulle
blitt forgiftet og dødd før jeg hadde fått anledning til å presentere det
ferdige resultatet i WUSV VM, etter tre år med knallhard trening, fortvilelser
og gleder, tror jeg at dette hadde vært spikeren i kista for meg. Så mye, men
ikke mer!!
Nå er det også slik at etter en knakerdag kommer en bakerdag, etter mørket
kommer sol, etter 7 onde år kommer det 7 gode, det som ikke dreper deg gjør deg
sterkere osv. Likevel kan jeg ikke la være å tenke på hvor ofte meningsløse ting
rammer de beste menneskene for absolutt ingen årsak.
Det som holder oss oppe under de verst tenkelige situasjoner, når tragedier
rammer eller når vi er truet på livet er våre drømmer. Håpet og drømmen om å
engang prestere det helt store, om å gjøre rent bord, om å stå øverst på pallen,
eller om å overleve er drivkraften som gjør at vi takler de mest nådes løse
påkjenninger. Uten drømmene eller håpet, ville ingen av oss utøverne vært der vi
er i dag. Vår klubb og nasjon ville heller ikke hatt noe landslag.
Mennesker er tilpassningsdyktige og vi gjør ofte det som situasjonen krever av
oss. Dette krever imidlertid karakter og at vi er dette selv bevist. Å gi andre
råd i slike situasjoner er ikke vanskelig, å leve etter dem selv er noe helt
annet.
Bert Aerts og hans kone Nicole er noen av de meste entusiastiske, minst
egoistiske og helhjertede mennesker jeg kjenner og jeg er stolt over å kalle dem
mine venner. Uten dem ville heller ikke Odd-Ivar Gjersvik, Oddvargs øvrige
utøvere, vårt landslag samt Cantona av Oddvarg vært der vi er i dag. Vi står i
gjeld til dere og lover å vise vår takknemmelighet.
Nå er det onsdag og klokken er 1500. Om en time skal jeg hente Bert og vi skal
ut å spore før litt programmessig gruppe C i kveld. Det er fuktig og litt rått i
Belgia om dagen og jeg håper ikke de klimatiske kontrastene er for store når vi
ankommer Slovakia. Dette får vi bare ta som det kommer.
Torsdag
I går ettermiddag testet vi sporformen til Cantona. Jorda i Belgia er mørk og
våt, men hard. Til tross for dette viste Cantona sin ubestridelige evne til å
kjempe seg igjennom. En liten feil ved en vinkel, men det var også det hele.
Substansen i spor er upåklagelig, men så er også Cantona den mest
gjennomarbeidede hund jeg noen gang har hatt i denne øvelsen. Det har til tider
vært et ork, men i en alder av tre år kan han nå forskjellen på rett og feil.
Det er det viktigste.
Vi kjørte også et pass gruppe C på banen like ved der Bert og Nicole bor. Bert
var kun et stort glis da vi var ferdige og de er første gangen jeg hører en
lagleder eller figurant ønske at dømmingen i C arbeidet er tøff under et VM.
Bert er overbevist over at Cantona sin mentale substans og kraft i momentene, er
helt i særklasse.
Selv er jeg klar over hva slags hund jeg reiser og konkurrerer med, likevel er
det noe surrealistisk over det hele. Er jeg virkelig på tur til VM med en av de
beste hundene i verden, innen gruppe C? Etter alt jeg har vært igjennom, skjer
virkelig dette? Bert og Nicole er overbevisste. I tillegg har de begge en
urokkelig optimisme og tro på Odd-Ivar Gjersvik og hans hunder. Pessimisme vil
de ikke høre om og de snakker som om det kun er spørsmål om tid før vi vinner et
VM. Det er utrolig deilig å omgås med slike mennesker i tidsrommet før og under
de store mesterskap. Folk som kun snakker om alt som kan gå galt klarer jeg
ikke.
Til de som ikke vet det: Vi vinner ikke VM i år. Til det er det for mange
småting i lydighet, men vi kan konkurrere blant de beste i verden i spor og
skydd. Det er også målet, så får vi telle poengene når det hele er over. Av de
norske er det Atom’e og Aly av Oddvarg som er best gjennomarbeidet i alle tre
grupper. For dem gjelder det mer å hente frem det beste på konkurranse dagen, da
kan det bli spennende. Vi kan faktiske skrive historie og sette Norge som
brukshundnasjon på kartet for alvor. Betingelsene er oppkjøringen, og at nervene
holdes i modus. Da kan alt skje.
Fredag
I går sporet vi på et perfekt underlag og Cantona gjorde jobben til 100 %. Det
var nesten for perfekt. Jeg utsetter derfor all sporing til vi er på plass i
Bratislava slik at vi får sportrening på identisk underlag som konkurransen. Vi
hadde også en gjennomgang av B og C på en fotballbane og jeg føler at vi er i
rute. Om jeg skal sette fingeren på noe så er det at Cantona kan gjøre småfeil
rett og slett for at han er sliten. Å reise med hund, trene, passe på nok og
riktig hvile er halve konkurransen. Alle hunder har sin egen sjel på dette
området og dette er Cantona sitt første VM. For å understreke hvor viktig dette
er har jeg allerede bestilt rom til neste års FCI VM i Wawre. Hotellet ligger
kun minutters kjøring fra stadion med gode muligheter for lufting og det er
rolig på kveldene.
Laila, Britt og Terje startet fra Norge i dag tidlig og har en lang kjøretur
foran seg. Bort i mot 2000 km. Jeg, Bert og Nicole starter fra Belgia i morgen
tidlig og regner med å bruke ca 12-13 timer på de 1200 km til Bratislava. Tøffe
turer og noe må man ofre. For oss som liker å konkurrere er VM årets viktigste
begivenhet og det koster både i anstrengelser og kroner.
En ting er helt sikkert: Å trene og konkurrere med Cantona har gitt meg noe av
nervene tilbake. Bert sier alltid: ”With Cantona you never know”. Med dette
mener han at Cantona kan finne på ting utenfor min kontroll og helt på egen
hånd. For ett års tid siden ville nok dette ha vært riktig og gudene skal vite
at Cantona til tider har gjort det litt mer spennende å være hundedressør enn
hva som er nødvendig, men i dag stoler jeg på ham. Like mye som noen annen hund
jeg har konkurrert med. Likevel, det deilig er at han har gitt meg litt av
nervene tilbake. Man kan jo aldri vite…:-)
Mange hundeførere er veldig nervøse før de store konkurransene. Noen er i
tillegg både engstelige og redde. Frykten for at noe kan gå galt er for mange så
sterk at dette er hovedårsaken til at det går galt. Kan man gjøre noe med det?
Angst kan kun fjernes ved hjelp av fornuft og sistnevnte kan vise sin
tilstedeværelse som en konsekvens av utrolig mange faktorer og hjelpetiltak.
I våre dager har de fleste lag eller team hjelp av en eller annen pedagog eller
idretts psykolog. Ved hjelp av enkle kognitive og suggestive teknikker hjelper
man mennesker til å tro på seg selv og mulighetene for prestasjoner. Noen tror
at tenkeinnholdet kan styre følelsene og henger derfor enkle leveregler opp på
kjøkkenet, badet, toalettet eller andre steder hvor disse er lett synelig for
den som har behov for slike påminnelser. Budskapene er som regel noe slikt som;
”det blir en fin dag”, ”jeg må ha tro på meg selv”, ”ringe min mor med mer”.
Andre kjøper CD er med lignende budskap i den tro at når disse blir gjentatt
ofte nok vil følelsene følge etter. Angst er altså en følelse og ikke noe mer.
Selv om et budskap er en løgn vil vi altså tro på det til slutt bare det blir
gjentatt ofte noe. Dette er også teorien bak propaganda. Vi finner prinsippet
igjen på så mange forskjellige livs områder som politiske valgkamper og reklame,
i tillegg til terapi og ledertrening. Via et gjentatt budskap til hjernen skal
man lykkes i å endre følelser, holdninger og prestasjoner. Om dette er bløff,
magi eller terapi skal jeg la stå usagt, men for enkelte mennesker er disse
hjelpetiltakene tvingene nødvendig. Enkelte må også ha troen på at noe er større
og sterke enn dem selv og at det finnes mulighet for hjelp fra høyere makter.
I samme åndedrag må jeg nevne at ingen lo høyere enn jeg da prinsessen startet
sin engleskole, men jeg leser kveldsbønn for mine barn. Blasfemisk hykler? I
forbifarten må jeg også komme innpå at for 1-2 generasjoner siden ville bygder i
Nord Norge vært avfolket om ikke menneskene hadde sin gudstro og kirke. Når de
store ulykker rammet på land og hav var gudstroen fundamentet som holdt
samfunnet oppe og for mange det eneste mange kunne klamre seg til.
Folk tok nærmest maten ut av munnen på sine sultne barn for å gi til kirka eller
redningsselskapet. Jeg tuller ikke!! Hensikten med all tro, religion, terapi med
mer er å gi mennesker HÅP og intet mindre.
I Kennel Oddvarg har vi imidlertid enklere teknikker som fungerer like bra.
Dette kaller jeg programmessig trening for å oppnå forutsigbarhet og kollektiv
trygghet. Du lærer på denne måten å kjenne din hund, deg selv og ingenting
kommer som en overraskelse. Du vet hva du kan forvente på prøvedagen. Om dette
er nok for alle skal jeg la stå usagt. I kveld skal Bert og Nicole ta meg med på
et rituale som Bert alltid utfører før de store konkurranser og som i følge han
selv var med på gjøre han til verdensmester på sin 18 årsdag. Som tidligere
nevnt er ikke bønn alene nok, men kan den skade?
Nå skal jeg ut og spore opp den Belgiske hesten for å ta noen bilder. Palm heter
den og er utrolig stor og sterk. Hodet er som kroppen til Cantona.
Vi høres…
Fredag kveld kl 1800
Vi er akkurat ferdige med gruppe C og tilbake på hotellet. Cantona var flink i
dag og vi er i rute. Nå gjelder det bare å treffe med formen når vi skal på
banen i C arbeidet. Jeg kommer til å ta siste trening på mandag og på tirsdag
har hele laget treningstid inne på stadion. Deretter får det bare stå til.
Vel fremme i Bratislava vil jeg for det meste prioritere å trene spor.
Underlaget er både i følge rykter og pålitelig informasjon svært vanskelig. Det
er ekstremt tørt og jorden er hard og grov. En times gamle spor under slike
forhold kan være en utfordring for noen og enhver. Det jeg prioriterer under
oppkjøringen er å trene på sporunderlag som er så identiske som mulig og dette
får vi ikke før vi er i Bratislava. I tillegg må man trene på en slik måte at
man ikke skaper problemer i dagene før konkurransen. Både hund og hundefører må
ha tro på at det faktisk lar seg gjøre å komme igjennom. Teknikkene må være på
plass før et VM, det er det for sent å gjøre noe med nå. Cantona kan forskjellen
på rett og feil. I tillegg til Atom`e og Aly er det Cantona som normalt har de
beste sporresultatene av de norske. Nå gjelder det bare å treffe med
oppkjøringen og formen på prøvedagen. I tillegg må man ofte ha litt flaks med
trekningen for å få de høyeste poengsummene i banearbeidet.
Det er litt rart og ganske utrolig at en trekning av en startrekkefølge skal ha
så meget å si. Det er et faktum at de høye poengsummene sitter lettere jo lenger
man kommer utover en konkurranse. VM starter på torsdag og er ferdig på søndag.
Vanligvis lønner det seg å få banearbeidet på lørdag-søndag. I hvert fall dersom
man har en god hund og kan vise flott prestasjoner. Selv håper jeg å få gå ut i
gruppe C på lørdag eller søndag. Det er da det er mest publikum og jeg vil
gjerne vise Cantona for fulle tribuner. For Aly og Niro er det også trolig best
å få gå ut i gruppe C på lørdag eller søndag, da dette er hunder som publikum
vil sette pris på og poengsummene kan man få deretter. For Atom`e er det trolig
best å få gå ut i lydighet på lørdag eller søndag, da hun i denne disiplinen kan
vise noe helt spesielt.
Hvilken dag vi går spor på tror jeg kan være det samme, men jeg håper på spor på
fredag, lydighet på lørdag og skydd på søndag. Det ville for meg vært en optimal
trekning.
Likevel, dette er noe som er utenfor vår kontroll og vi kan bare håpe.
Romerikes Blad ringte i dag og ville gjerne ha et intervju før avreise. De ble
svært overrasket over at vi allerede var reist. Moro er det likevel at andre
utenfor hundesportens verden vet hvem vi er og følger med på hva vi gjør. Jeg
har gjort en avtale om intervju og trening etter VM og trolig kommer de på vår
demonstrasjon på Jessheim stadion søndag etter VM.
Nå er det tid for Berts hemmelige seremoni før vi skal avrunde kvelden med
kinesisk restaurant. Vi drar i morgen tidlig kl 0700.
Veien til Bratislava - slutten
Mandag formiddag
Etter en lang og slitsom kjøretur var vi omsider fremme på lørdag kveld. Vi ankom omtrent en time etter Laila, Britt og Terje som har kjørt helt fra Norge. Hotellet vi bor i ligger i Stupava som er en forstad til Bratislava. Her er ingen luksus og landet ligger på mange områder 10–15 år etter Europa for øvrig. Det er ikke ofte du ser grense overganger som blir bevoktet av politifolk som kjører en Lada Niva som så sine beste år for ca 15 år siden. Infrastrukturen er dårlig og svært få snakker engelsk. Det er nesten litt rart at Slovenia og Slovakia så ofte får lov til å arrangere VM, da Tyskland, Belgia, Sveits og Nederland er så til de grader bedre egnet for dette.
I går startet vi med sportrening på det underlaget som tror blir gjeldene på konkurransen. Hard og tørr jord. De fleste av våre hunder hadde små problemer med å spore når sporet var ferskt, men flere hadde problemer etter en time. Dette er fordi at kontrastene mellom jordtemperatur, lufttemperatur og luftfuktighet er mindre etter en time og da kan man heller nesten ikke se fotavtrykk. Å spore en kjeltring på slikt underlag er ikke så vanskelig, men å spore et konkurransespor med 100 % nøyaktighet er. Hundene kan bli usikre under slike forhold og gjøre feil som en konsekvens av dette. Selv forsøker jeg under slike forhold å trene spor som er fremmede og over en time gamle. Gjerne med litt mere mat enn ellers, noen flere gjenstander og en ball i enden. Sistnevnte får hunden kun om den har jobbet godt gjennom hele sporet.
I går trente vi også litt lydighet og skydd. Treningsbanen ligger like ved hotellet og denne deler vi med flere andre nasjoner. Det er deilig å verifisere at de beste hundene fra Norge, utdanningsmessig og prestasjonsmessig, er like gode som mange av de beste fra andre nasjoner. Mye har skjedd i de senere år og vi er på riktig veg. Jeg må også i samme åndedrag nevne at norsk oppdrett av schæferhunder på ingen måte er dårligere enn verden for øvrig. Kapasiteten i våre hunder vel så gode som andre fra verden over. På dette området har det i løpet av de siste 10 år skjedd en utrolig utvikling i Norge. Flere avler på drifter og belastbarhet og dette synes også på hundene rent prestasjonsmessig. Dette laget med de samme hundene kan også med noen justeringer bli laget som representerer Norge i Baunatal i 2009 og da kan vi vinne lag seier. Kanskje kan vi ha enkeltutøvere på pallen også. For å oppnå dette i år trenger vi imidlertid både flaks, lykkeønskninger og brennende lys. År med hundesport har lært meg at alt kan skje og alt er mulig. J Kanskje kan en Romeriking vinne…?
Etter veterinærkontrollen reiste vi ut for å verifisere spormarkene som var tildelt det norske laget for trening. Nysådde jorder som var oversprøytet med møkk og med litt vegetasjon. Vi trente ett spor hver alle sammen og det så helt greit ut, men dette er ikke lett. I sol steika og etter en time vil de fleste hunder kunne få problemer under slike forhold og i tillegg stoler jeg ikke på at spormarkene blir slik under konkurransen. År med konkurranser i mange land har lært meg dette og jeg stoler ikke på såkalt ”pålitelig” informasjon. Jeg tror det blir hardt underlag og ingen vegetasjon og de tilstøtende arealer som ligger ca en times kjøring fra stadion minner om dette.
Tirsdag
I dag tidlig dro vi for å besøke Slovak Working Dogs Company. Dette er en hundeskole som leverer halvtrente politihunder til USA. De har sitt eget oppdrett som er basert på en blanding av maller og Schæfere og dette mener de er de beste tjenestehundene. 90 % av hundene er uten stamtavle. Bert sin avdøde hund Chrash kommer fra denne hundeskolen. De har i løpet av de siste 15 år lever 2553 hunder til politiet i USA og Canada. I fjord solgte de 185 av ca 2000 testede unghunder. Dvs at det er kun 8-9 % av de testede individene som blir trent opp for videresalg og meget er basert på eget oppdrett. I dag så vi trening av hunder fra 9-12 mnd og jeg har aldri sett mer driftssterke og belastbare unghunder noen gang. Du må se det for å tro det. Alle hadde også en ekstrem hardhet og nervefasthet som man kunne se i noen av våre brukshunder for 15–20 år siden og som i stor grad er avlet bort i dag. For mye av vårt oppdrett er basert på sportshunder.
Working Dogs Company
Oppdrett, trening og test av hund for videresalg til politiet, handler i dette miljøet kun om en ting og det er karakter. Jeg skal skrive en artikkel, med bilder og video når VM er over og foreløpig for dere nøye dere med å lese på www.policedogsk9.sk.
I ettermiddag hadde vi også stadiontrening. Alle seks inn i lydighet først og deretter en og en i bitearbeid. Bert gjorde som alltid en fremragende jobb og likeså gjorde våre hunder. Axxe tok en motprøve til ære for publikum og for å vise disse hva de kan forvente av det norske laget i bitearbeid. Honnør for innsatsen og skal vi gå ned så er det med flagget til topps. I kveld er det internasjonal aften og deilig mat i trivelige omgivelser. I morgen er det finpuss kl 0900 på treningsbanen.
Onsdag
Treningsbanen ble raskt okkupert etter at vi var ferdige med lydighet og vi besluttet derfor å flytte til en annen egnet treningsplass. Den franske delen av det Belgiske laget hadde en fotballbane med tribune til disposisjon og der tok vi siste finpuss i C arbeidet mens lokale tilskuelystne nøt sine øl og snaps fra en lokal pub inne på stadion. Alle 6 hundene var i sitt livs form og kan pr tidspunkt ikke bli bedre. Med en heldig trekning vil vi være blant de beste nasjoner i verden i bitearbeid. Aly, Axxe og Cantona kan gjøre fremragende i bitearbeid og de øvrige norske høye særdeles god. Banna bein! Nå får det bare stå til og jeg tror sporet vil bli mer avgjørende enn lydighet og skydd, så får vi se.
Etter VM - Mandag 8. Oktober
Etter en lang biltur gjennom flere land er vi endelig tilbake på flyplassen i Brussel. For det første må oppdretteren beklager at han ikke kunne gi sine daglige oppdateringer, men snakker dere med andre landslagsutøvere om hotellet vi bodde på forstår dere hvorfor. Det jævligste er at det var jeg som valgte hotellet. Enda en gang unnskyld.
Jeg har akkurat tatt farvel med Bert og Nicole, sjekket inn og levert Cantona med mange formaninger til de som skal se etter ham og få han på riktig fly. Alltid en bekymring og etter hva som har skjedd med hunden til Bert er jeg på grensen til småparanoid til tider.
På tur tilbake stoppet vi opp hos Kennel Arlett for en befaring samt hyggelig prat med en engasjert og trivelig oppdretter.
3 Kjente Oppdrettere
VM ble denne gangen både trivelig og bød på flere overraskelser. Hvem hadde trodd at Norge kunne bli nest beste lag i verden? Jeg håpet på det, men våget aldri helt å tro det. Under premieutdelingen var det også flere av de ansvarlige som gratulerte og gav uttrykk for både beundring og overraskelse. Norge med maks 10 langslagsaktuelle deltakere banker mange av de beste i verden, kun Tyskland var bedre, men de har en bredde og deltakerantall som ingen land i verden kan måle seg mot. De hadde også alle sine utøvere inne blant de femten beste under dette VM.
Til tross for dette så kunne vi vært bedre. Trekningen er alltid avgjørende i slike sammenhenger og enten vi liker det eller ikke trener vi hundrevis av timer årlig for å delta i en loddtrekning.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg trakk bitearbeid første dag kl 0730 i første pulje og alle forsikret meg om at med en slik trekning er det ikke mulig. Cantona leverte ett av sine beste bitearbeid noen gang og ble belønnet med 90 poeng og SG. Det var ikke et menneske som var tilstedet som ikke ristet på hodet og jeg har aldri i løpet av ett og samme VM hørt flere pipekonserter. Så får det være, vi prøver igjen.
Også sporterrenget var svært varierende. Ørken for noen og grønne enger for andre. I tillegg fikk jeg bekreftet med selvsyn at sporleggerne hadde helt ulik oppfatning av hvordan sporene skulle legges. Noen arbeidet nøyaktig og andre bare gikk der. Stikk i strid med hva vi ble lovet på lagledermøte.
Til tross for overnevnte klarte de norske deltakerne å vise en jevnhet i sine prestasjoner som få av de andre nasjonene kan vise til. Mange spurte også om hva som er hemmeligheten? Svært enkelt egentlig: Klima, miljø og kompetanse. I DEN rekkefølgen. Flere bemerket at mens andre deltakere fra andre nasjoner både var uvenner og konkurrerte innbyrdes, kunne det norske laget vise til et samhold svært mange land ikke har. Team work you know!! Vi bryr oss rett og slett om hverandre og hverandres prestasjoner. Ser egen vinning i de andres suksess. Om en eller to har en uheldig dag eller trekning er det tre eller fire andre som kan levere. Fortsetter vi med dette vil vi og flere av oss, langsomt men sikkert kunne klatre på toppen.
Pierre Wahlstrøm vant en velfortjent enkeltprestasjon og vi sender våre varmeste gratulasjoner. Selv er jeg også av den oppfatningen at han og Rosso fortjente å vinne i fjor, men så ble det ikke slik. Jeg er også av den oppfatningen at Danmark ble fra ranet andre plassen i år og hvorfor vil jeg ikke spekulere i. Mange er av den oppfatningen at det er politikk i dømmingen noen ganger og om dette er tilfellet er det svært synd og ødeleggende for sporten. Mer kan jeg ikke meddele da det er enkelte av mine konkurrenter som har som hobby å oversette ting jeg skriver og sende til alle verdenshjørner og i egen vinnings hensikt.
For Oddvargs del: Å oppleve at fire hunder fra eget opptrett står på pallen i samme VM er noe som få oppdrettere er forunt og dette kun fire år etter at første valpekull ble født. Om vi klarer å gjenta dette får tiden vise, men vi lover å forsøke. De hjerteligste gratulasjoner og varmeste hilsener til de valpekjøpere som gjorde dette mulig. Til øvrige deltakere, Laila og Niro, Terje og Tåke: Takk for innsatsen og keep up the good work. Det er en fornøyelse å trene sammen med dere! Til våre figuranter Lennart Maagerø, Henning Wold, Geir Flønes og Bert Aerts, deres innsats er ubetalelig. Det samme er den helhjertede innsatsen til alle norske, fremmøtte publikummere. Vit det, … dere er også uunnværlige.
PS! Snart begynner neste års eventyr. Takk for oppmerksomheten.
Kennel Oddvarg
