IPO spor og avlsverdi (innsent spørsmål til Odd-Ivar)

 Det er mange meninger og ulike oppfatninger om IPO sporet, hvordan det skal praktiseres, trenes og bedømmes. Det vi imidlertid må ha en ensartet oppfatning av, er at og dette momentet skal tjene avlsarbeidet og det er på dette området at de ”lærde” strides. En ting er hva vi kan oppfatte av hundens atferd i et spor, en annen er om hvor meget av dette er det som er naturlig for hunden og hvor meget er det som er tillært. Et siste element er hvor meget av atferden det er som har genetisk bærekraft. Om en atferd IKKE har genetisk bærekraft, kan denne heller ikke tjene avlsarbeidet.

 Nå er det også slik at hundesport ikke bare handler om avl, men også om konkurranse og hundedressørens evne til å trene hunden, vise den frem for publikum, kamuflere svakheter og vise opp best mulig resultat i løpet av en konkurranse. Mange ganger kan det være vanskelig og for mange umulig å si hvor meget av en atferd det er som skyldes hundeførerens kompetanse og hvor meget det er som er genetisk betinget. Det er på dette området at jeg er mest kritisk til IPO spor fordi 90 % av sporet består i momenter som skyldes hundeførerens kompetanse og evne til å trene sin hund. La meg gi noen eksempler:

 De enkleste hunder for høye poengsummer i IPO er de hunder som har høy byttedrift, genetiske forutsetninger for dype bitt og som er i balanse mellom byttedrift og forsvar. Disse biter ofte perfekt, balansen gjør at de slipper korrekt, etterbevoktningen er i orden og ofte fremstår de som førbare. Her spiller også samarbeidsforholdet mellom hund/fører inn, samt hundens evne til å lære seg samt hundens hardhet. Hvordan sporer så disse hundene?

 Dersom man benytter riktige teknikker vil ofte slike hunder arbeide i et ensartet tempo fra start til slutt og den lave vanskelighetsgraden i IPO sporet gjør at disse ofte får høye poengsummer. Dersom vi høyner vanskelighetsgraden (underlag, varme etc) og setter krav på disse hundene KAN disse ofte få problemer og hvorfor? De mangler sosial kamplyst og det er denne som ofte holder hundene inne i sitasjoner som er krevende og/eller noen ganger ubehagelige.

 Om vi trener en hund med stor sosial kamplyst i bitearbeid vil vi ofte finne ut at denne er vanskeligere å trene for de høye poengsummer. De elsker å kjempe, vil nødig slippe, er vanskeligere å styre og ofte ikke så lette å balansere mellom byttedrift, forsvar og sosial kamplyst. Her spiller også nerver og temperament en vesentlig rolle.

 Et ubestridelig faktum er at det er akkurat disse hundene som øker tempo under sporgangen, som aldri gir opp uansett problem og underlag, som holder koken i timevis menns de sporer en kjeltring/person, og som ALDRI vil gi opp. De holder på til krampa tar dem. MEN de er mest krevende å trene for IPO spor og de høye poengsummer. Min gamle tjenestehund Varg var en slik hund og det samme er Cantona. I den senere tid har jeg også fått bekreftet at egenskapen har genetisk bærekraft, da begge to har barn og barne barn som sporer på samme måte.

 Spørsmålet er: Hvilken hund av disse to kategorier er den beste sportshund, hvilken er den beste tjenestehund og hvem har høyest avlsverdi?

En av de to hundene jeg trener i dag har svært stor sosial kamplyst. Dette kan man se under bitearbeid og vi har sett det samme på test, men ikke under sporingen av normale konkurransespor i IPO. Hvorfor: Jeg har dressert den til å gå sakte i et ensartet tempo og den er under normale omstendigheter ikke villig til å øke tempo. Derfor har vi hittil kun hatt høye poengsummer i spor.  

 Det som for meg blir feil i IPO spor er at for meget av det som dommeren ser og oppfatter skyldes hundeførerens kompetanse og ikke hunden. Jeg tror derfor at vi bør vurdere enkelte momenter i IPO sporet og kanskje vektlegge enkelte detaljer mer/mindre. Hunden søksevne, søkslyst samt vilje til å kjempe når det blir vanskeligere bør vektlegges mer. Slik som sporet ofte vurderes i dag tjener ikke hensikten formålet. Nemlig å avle hunder som har gode genetiske forutsetninger for spor.

 Takk for spørsmålet

 Odd-Ivar